Filmanmeldelse «Skjelvet»: Rystende og vakker

RAMPELYS

Effektene er gode, men det er Kristoffer Joner som virkelig gir utslag på Richterskalaen.

Publisert: Oppdatert: 19.08.18 15:39

«Bølgen» solgte nesten 900.000 billetter inn i kinosalen før folk fikk nok av vestlandske tsunamier. Selvsagt får slikt en oppfølger.

«Bølgen»-regissør Roar Uthaug er for lengst overflyttet til Hollywood, og den erfarne filmfotografen John Andreas Andersen debuterer som regissør.

Likevel er det sjelden man tenker over at det er hans første øyeblikk i den stolen. De to hovedforklaringene til det heter Kristoffer Joner og John Christian Rosenlund. Rosenlunds bilder balanserer mellom lys og forfinet mørke på et vis man sjelden ser i norsk film, og aldri i denne sjangeren. Bare det å se på «Skjelvet» er i seg selv en nytelse - og det lenge før tittelens varslede jordforskyvning inntreffer.

Joner som geolog Kristian Eikjord er derimot et helvete å bivåne. Røde, uthulede øyne, innsukne kinn, skjelvende hender og en kropp som hele tiden er på vei til å briste.

Han er en mentalt og visuelt vandrende katastrofe, et veritabelt jordskjelv av følelser og episenter for hele fortellingen, der han fremdeles sliter med tunge posttraumatiske stresslidelser etter flodbølgen i Geirangerfjorden.

Og nå tre år senere, tyder signaler på at et voldsomt jordskjelv i Oslo sentrum er sterkt forestående.

I motsetning til «Bølgen», der ingen i salen eller på skjermen betviler at en slik ulykke en gang KAN skje, bruker «Skjelvet» mye mer tid på å gjøre jordskjelvets omfang og størrelse troverdig.

Dette løses med en blanding av avvæpnende statlig ekspertise med fancy skjermer og dataspill-lyder, vitenskapelig avskiltede forskere og generell mistro til vårt iboende behov til å borre og tunnelgrave oss gjennom alt vi har av berg og fjell.

I tillegg er det nok en gang ingen i nær familie som egentlig tror på hva Eikjord er overbevist om skal skje.

Slik blir historien en god, skremmende og spennende blanding av både Carl Barks’ historie om da man graver seg for langt ned under Andeby i «Landet under jorden», Henrik Ibsens «En folkefiende» og selvsagt Steven Spielbergs unike evne til å gjøre det allmenne personlig, der familien alltid står i sentrum.

Bare plassert i hovedstaden, og da åpenbart mye nærmere på virkeligheten for betraktelig flere enn de som vil føle tsunamien i Geirangerfjorden på kroppen.

Et poeng som er gjort i filmens markedsføring. (Og som i Bergen er snudd på hodet til en nesten barnlig jubel over å se Oslo forsvinne.)

Det handler egentlig ikke filmen så mye om, selv om det på alle måter er spektakulært når katastrofen først inntreffer.

«Det finnes ting som er viktigere enn en datter, sønn, familie», sier Eikjord på et tidspunkt.

Det gjør det selvsagt ikke: Det personlige dramaet trekkes mye lenger her enn i foregående film. Ikke minst Edith Haagenrud-Sande som Eikjords datter Julia gjør en strålende innsats for at man virkelig føler at ting er på spill.

Når det er sagt: Helheten er en komprimert historie som ikke følger for mange parallelle linjer før den kommer til avrundingen, og da går det litt fort.

Effektene er uansett overbevisende: Spesielt en revnende Ekebergslette og et Oslo Plaza som får Postgirobygget deisende midt i siden har fått en del timer i datamaskinen.

Så får det heller være at enkelte oversiktsbilder sliter med følelsen av at man ser en Discovery/Natural Geographic-dramatisering. Der den tunge bruken av røyk og endel kjente bygg i ruiner ikke alltid er like troverdige.

Men det er en film som tar seg selv hundre prosent seriøst, og som er aller best når den er tett på begivenhetene.

Det er det som gjør at den slår sterkere ut på en filmatisk Richters skala, enn om den hadde prøvd å tøyse seg selv bort i et overdrevent effektmakeri.

Så får man håpe at familen Eikjord slipper å måtte ta for seg «Mannen» en eventuell neste gang.

Her kan du lese mer om