Teateranmeldelse «Peer Gynt»: Rock ’n roll på Gålå!

Den spektakulære nyoppsetningen av «Peer Gynt» ved Gålåvannet er en kunstnerisk seier for alle involverte.

Folkelig lystspill, burleskteater eller rockekonsert? Marit Moum Aunes «Peer Gynt» inneholder alle disse elementene og enda noen til.

Når man i tillegg kan plusse på skuespillere som leverer rolleprestasjoner av klassisk merke, flotte sangprestasjoner, en scenografi som overrasker og et naturgitt bakteppe som mer enn en gang stjeler oppmerksomheten, ligger det an til en stor teateropplevelse for dem som har sikret seg billetter til årets «Peer Gynt» i Gålå.

Henrik Ibsens hovedverk, opprinnelig skrevet som et «dramatisk dikt» på 1860-tallet, kan aller best sammenfattes som et bitende satirestykke over norsk mentalitet. Men på scenen ble det ganske snart omgjort til et nasjonalromantisk klenodium, godt hjulpet av Edvard Griegs musikk.

Fikk du med deg fjorårets anmeldelse? «Mesterlig Maurstad»

Så langt tilbake som i 1946 skrev derfor Hans Heiberg i VG at «Peer Gynt» hadde blitt et «lirekassestykke», og at det var på høy tid at noen røsket opp i tradisjonen.

Svaret på utfordringen kom på Det Norske Teatret to år senere, med Henrik Rytters gjendiktning til nynorsk, og Harald Sæveruds nyskrevne musikk. Siden den gang har en rekke regissører gjøvet løs på stykket, med det siktemål å gjøre det til sitt.

Også Marit Moum Aune benytter 30-årsjubileet for Gålå-oppsetningen til å gjøre sin egen grundige makeover av «Peer Gynt». Snøhetta har utformet den nye scenen, som ved hjelp av et nytt vannspeil på enkelt men effektivt vis bringer tilskuerne og Gålåvannet i tett visuell kontakt.

Til å begynne med, helt fra den unge Peer, fint spilt av Peder Kjøs, kommer trekkende gjennom vannet med båten sin, kan man synes litt synd på alle skuespillerne og statistene som mye av tiden må plaske rundt i vannet iført store slagstøvler. Det blir mye vading og mange våte bukseben, men hvis hensikten er å bruke vannets dramatiske muligheter for det er verdt, er i hvert fall den hensikten oppnådd. 

For øvrig går det i turbofart gjennom stykket, som er delt opp i to avdelinger på halvannen time hver, med en halvtimes spise- og drikketime i midten. 

Pål Christian Eggen gjør en formidabel prestasjon i hovedrollen, han er en Peer med voldsomt gemytt og energi, og den plastiske og stemmemessige forandringen av skikkelsen ettersom han blir eldre er imponerende å være vitne til.

Like sterk fremstår Ågot Sendstad som mor Åse. Her er det snakk om klassisk skuespill av fremste klasse, mer avdempet og rolig enn de fleste andre på scenen. Det såre og vanskelige, men også intense og inderlige forholdet mellom mor og sønn ivaretas på beste måte av de to, og står som en velkommen kontrast til den ellers ganske tablåaktige, temposterke og ekspresjonistiske oppsetningen. 

Andre prestasjoner som bør nevnes er Fridtjov Såheim som sjonglerer på utvunget vis mellom så ulike roller som Hægstadsbonden, Dovregubben og Begriffenfelst, og en Charlotte Frogner som synger og spiller til den store gullmedaljen. Danseren Grete Sofie Borud Nybakken er Solveig, en spennende løsning som fungerer ganske utmerket.

les også

Peers kamp for å vinne Ann-Kristin

Som dansepartner har hun med seg Silas Henriksen. Han har også fått den noe utakknemlige oppgaven å skulle agere «den indre Peer», altså så vidt jeg forstår å så å si danse de indre følelsene til denne mannen uten kjerne. Denne Steinerskole-aktige ideen fungerer ikke særlig godt, uten at det skal legges Henriksen til ansvar.

Men enkelte feilskjær til tross: Dette er den kuleste «Peer Gynt» jeg kan huske å ha sett siden Robert Wilsons legendariske oppsetning i 2005. God tur til Gålå!