Høstlig melankoli

KJÆRLIGHET: Iren Reppen og Gard Skagestad i Fosse stykke om den vanskelige kjærligheten Foto: ERIK BERG

Teateranmeldelse: «Draum om hausten»

Jon Fosses tidløse livsbetraktniger utspilles i et fascinerende scenerom. Mye er fint vevd sammen, men det finnes umusikalske brudd.

  • Borghild Maaland

Artikkelen er over tre år gammel

VG:s terninger viser 4 prikker

Trine Wiggens regi viser at dette klassiske Fosse-stykket også kler et stort scenerom. Scenografien er lekker og innbyr til det høstlige melankoli som handlingen på sett og vis spinner rundt.

Ved å bruke hverdagslige ord og fraser, for så å snu litt på dem, trekker Fosse opp et livsløp av forhold; mellom kjærester, foreldre og barn, mann og eks-kone. Frykten for ensomheten, den nesten håpløst vanskelige kjærligheten, de forsmådde og indignerte - alt og alle flettes sammen med en blanding av musikalitet og realisme.

Få kan som Fosse si så mye med så få ord om livets tilfeldigheter, og om hvor gode vi er til å få sagt ting gjennom det usagte. Han skriver om årene som går, at ingenting er fast, alt er i bevegelse.

Et godt stykke på vei formidles denne tekstlige flyt fra skuespillerne. Det tidløse og gjenkjennelige formidles i særlig grad i den samstemte kvartetten Skagestad, Reppen, Khorami og Sandem. De fire spiller paret som møtes på en kirkegård, og som gjenopptar et fordhold, selv om mannen er gift. Balansen mellom en leken tone, småflørt, alvor og angst - både gjennom sitt første møtet, og senere i livet er nydelig.

Mannens mor representerer alle de klandrende stemmene, de som avfyrer anklager med en tone av indignasjon som er giftigere enn selve ordene. Janny Hoff Brekke gjør rollen som moren til en nokså karikert skikkelse.

Enkelte detaljer er riktignok fornøyelige, men i lengden blir karikaturen et brudd som skurrer i forestillingens ellers så musikalske flyt. De underliggende refsende replikker blir for åpenbare i et stykke der nettopp det underliggende er hele drivkraften.

Men den drøyt timelange forestillingen er en god påminnelse om hvilken stillferdig kraft som ligger i Fosses poetiske verden. Han kan ramse opp dagliglivets bedrøvelige klisjéer og gjenta dem etter en pause, slik at de blir som muntre vers i et refreng.

Og han kan si noe om livet på følgende måte:

«eit liv er ein himmel med skyer på før mørkret kjem»

Borghild Maaland

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder