TRIO: Frank Kjosås, Henrik Thodesen og Simen Solli Schøien i «An Act of God». Foto: May Langhelle

Teateranmeldelse: Gud letter ikke helt

Skranglete religionsharselas på Chat Noir.

  • Sindre Hovdenakk
VG:s terninger viser 3 prikker

CHAT NOIR: «An Act of God»

Av David Javerbaum

Norsk bearbeidelse: Simen Solli Schøien, Frank Kjosås og Henrik Thodesen

Regi: Jostein Kirkeby-Garstad

Lysdesign: Anders Busch

Scenografi: Gjermund Andersen

Musikk: Simen Solli Schøien

Med: Frank Kjosås, Henrik Thodesen og Simen Solli Schøien

Gudene skal vite at vi kunne trengt litt elegant harselas med religion og tro akkurat nå. Men den versjonen av «An Act of God» som vi får presentert på Chat Noir er hverken fugl eller fisk, og den metter i hvert fall ikke de tusener.

Historien er denne: Gud, altså Frank Kjosås, har sett seg lei på at vi her nede på jorden i alle år har misforstått de ti bud. Derfor stiger han ned, eller rettere sagt han klatrer litt uelegant ned himmelstigen, for å gi oss ti nye, og sterkt forenklede bud. Til å hjelpe seg har han sine to «wingmen», erkeenglene Mikael og Gabriel. Iført smokingskjorte, fløyelsjakke og høyhælte sko skal Gud forsøke å forklare oss det hele en gang til, samtidig som han vil svare på spørsmål levert til Guds egen postkasse.

les også

Teateranmeldelse: «Sult» som ikke gnager

Det er duket for et oppgjør med religionens posisjon i samfunnet, et oppgjør med fundamentalister og andre gærninger som misbruker Guds navn. Og da er det på sin plass å minne om at dette skjer på Chat Noir, norsk revys Athenaeum, der folk helst skal kunne slå seg på låret av latter minst hvert tredje minutt. «An Act of God» er opprinnelig skrevet av amerikanske David Jeverbaum, som også lager tekster for «The Daily Show» med John Stewart, og er tidligere blitt oppført på Broadway. I sin opprinnelige kontekst, fremført i et land som USA som er så preget av evangeliske troende – ja av religion overhodet – smeller nok slik religionsharselas ganske høyt.

les også

TV-anmeldelse «The Outsider»: Sannheten er ganske langt ute

På Chat Noir, med et publikum av sekulariserte julaftenkristne, er det ingen som lar seg pirre spesielt mye av vitsing med Bibelens ord. Til det er teksten ikke skarp eller bitter nok. I stedet må Frank Kjosås og hans to erkeengler støtte seg vel så mye til sitt eget komiske talent som til Jeverbaums tekst. En mann som tidligere har spilt både Jesus og Judas er et naturlig valg som Gud, men Kjosås bruker lang tid før rollen sitter sånn noenlunde. Premierenervene er tydelige, flere ganger faller han ut av teksten og han virker i det hele tatt både andpusten og litt for hektisk. Dynamikken mellom ham og Henrik Thodesen (Mikael) og Simen Solli Schøien (Gabriel) er heller ikke særlig sterk. Noen steder har de lagt
inn norske referanser i replikkene. Det handler en del om norske kjendiser og komikere (som for eksempel Henrik Thodesen) og det fungerer stort sett greit. Men noen steder går det helt galt, som når det i en ellers godmodig sekvens totalt umusikalsk refereres til 22. juli.

les også

TV-serieanmeldelse «Heksejakt»: Råttent på toppen

Det går seg likevel sånn noenlunde til etter hvert, Frank Kjosås får vist i hvert fall litt av sitt komiske talent og fyller rollen sin bedre og bedre i løpet av de snaue nitti minuttene forestillingen varer. Men likevel sitter jeg ganske forvirret tilbake. Er dette ironisk ment? I tilfelle har man jo bare så vidt skrapet på overflaten av kirketårnet. Er dette ment som ren underholdning? Da trengs det i hvert fall langt mer luft under englevingene.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Mer om

  1. Teateranmeldelse
  2. Teater
  3. Henrik Thodesen

Flere artikler

  1. Forleggeren om Aris siste bok: – Satte rått brutale, men vakre, ord på det vanskelige

  2. Pluss content

    Strømme-guide: Lei av «Love Actually»? Dette kan du strømme i julen

  3. Ekspertenes beste tips til deg som søker sommerjobb

  4. Går sammen om streaming-prosjekt: – Low Key og teit

  5. Karen Øye holdt på å takke nei til filmrolle - nå hylles hun

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder