NAZIHUMOR: Djevelen er i detaljene når Christopher Nielsen (t.h.) og regissør Anders T. Andersen denne uken har gjort hele Torshovteatret om til en kunstinstallasjon med tilsynelatende nazihumor. Her sittende i Misfornøyelsesparken i temabaren Auschwitz. Foto: HEIKO JUNGE, NTB SCANPIX

Vi morer oss til døde

Med teskje og storbokstaver avrunder Christopher Nielsen trilogien om tilstanden i misfornøyelsesparken Norge.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

TORSHOVTEATRET
«Holocaustmusikalen - Stafylokokktrilogien III»
Teaterstykke av Christopher Nielsen.
Regi: Anders T. Andersen
Sceneografi: Erlende Birkeland
Med: Chr. Greger Strøm, Jan Sælid, Eivin N. Salthe, Håkon Ramstad, Marte Engebrigtsen, Kari Onstad, Valentourettes.

Narrespeilet han nå holder opp, viser et avstumpet og overfladisk folkeferd, billedlig fremstilt i form av seks skuespillere som gir avkall på verdighet og integritet for å få en rolle, koste hva det koste må. I dette tilfellet i en hjelpeløs plump holocaust-musikal et par tusen lysår unna det subtile.

Kampen for kjendistilværelsen innebærer full blottstillelse av privat- og privetliv i Se og Hør, må vite, uten at vi akkurat kan klandre Christopher Nielsen for at virkeligheten har innhentet fiksjonen. Men særlig originalt observert eller provokativt er det dessverre ikke i vår, nettopp, holdningsløse tid.

Dramatikeren har seg selv å takke for at undertegnede, høyst subjektive, meningsbærer bare er måtelig tilfreds med sluttrapporten. Helt siden jukebox-bomben «Verdiløse menn» gikk av i 2008 og via de to første avsnittene i elendighets-suiten «Stafylokokktrilogien» («Hustyrannen» og «Entropi») har Nielsen markert seg som en annerledes teaterstemme. Oppskrudd, nådeløs og ærlig. En fullblods anarkist i så vel form som innhold, følgelig tettere på Ibsen enn noen annen norsk dramatiker.

De store fotavtrykkene er hans egne, derfor blir målestokken Christopher Nielsen selv. I fjerde runde går han litt på tomgang, dessverre, i en tekst som heller ikke synes ferdigknadd dramaturgisk.

«Holocaustmusikalen» er metateater og dystopisk sivilisasjonskritikk. Inspirert, vil jeg tro, av den sicilianske Nobelprisvinneren Luigi Pirandellos stykke om seks skuespillere som bryter inn i en annen forestilling. I vårt tilfelle en audition som viser seg å være en bisarr avart av «The Truman Show», Jim Carrey-filmen om han som uten å vite det levde i en realityserie. Skuespillerne opptrer under sine egne navn, med noen referanser til faktisk virkelighet - som når Kari Onstads rollefigur «Kari» i et helt vanvittig øyeblikk snakker om «Stein», så skjønner vi at det er ektemannen Stein Winge det gjelder. Nielsen har også skrevet inn enkelte ting som refererer til ham selv og hans kunstneriske univers, men storparten er dikt og forbannet sannhet, karikert til det groteske.

Skuespillerne er fantastisk lojale til prosjektet, og tar i likhet med regissør Anders T. Andersen karakterene på største komiske alvor. Når de får oss til å skratte av beretningen om en voldtekt, er Nielsen inne på noe. En grøssende god scene som gjør vondt. Vi morer oss til døde, men provokasjonen som sådan uteblir; det er vanskelig å si seg annet enn enig i de vrengebildene stykket holder frem.

YNGVE KVISTAD

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder