KNAUS-KVARTETT: Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck i «Min kamp». Foto: ERIK BERG

Teateranmeldelse: «Min kamp»

Effektiv Knausgård leksjon

Knausgårds kamp med seg selv i seks bind er blitt til en
forestilling på to og en halv time. Velspilt, god – men faktisk noe for lang.

Borghild Maaland
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Sagt på en tabloid måte, er dette et Knausgård-konsept for alle som ikke har pløyd seg gjennom forfatterens seks bind med dypdykk i egen kunstnersjel.

Poenget er at denne komprimerte fortellingen fungerer ganske bra helt på egen hånd på en scene.

Ole Anders Tandberg har gjort en bragd i å snekre sammen en av norsk litteraturhistories mest omtalte romanserie til en forestilling i håndterlig og begripelig format.

Essensen i Knausgårds selvbiografiske prosjekt er beholdt; her handler det om barnet som ikke blir sett, angsten, skammen og skyldfølsen som ligger som en hard klo i forfatterens liv.

Den rå utleverende tonen enten det handler om seksuelle fantasier, alkohol, forhold til familien er der, likeså den kompromissløse søken etter noe mer, hver gang en snert av lykke får innpass.

I forhold til romanene er utleveringen av det øvrige persongalleri snevret sterkt inn. Handlinge i stykket er i vesentlig grad sentrert rundt Kanusgård selv.

Ved å la fire skuespillere skifte om å være Kanusgårds stemme, samt et par andres, skapes variasjon. Iblant er de fortellende observatører, iblant er scenene høyst reelle. Flyten er god, og humoren sitter løst.

Miksen av poetisk fascinerende tankekraft og rå personlig utlevering fungerer best i forestillingens første del. Andre del blir i litt stor grad en repetisjon av forfatterens fundamentale poengtering av egen utilstrekkelighet, og hvor stor drittsekk han blir i fylla.

Knausgårds observasjoner om Hitler og nazismen vies en del oppmerksomhet. Og der er det klo – også i forestillingen. Da løftes det hele opp til idéplanet, det handler om tilhørighet, om det store «vi» og ønsket om å tilhøre det. Her er Knausgård reflekterende på en vågal og ærlig måte, og beskriver et begrep som interesserer utover en kunstners eget litterære manifest.

Til tross for at forestillingen får noe preg av stillstand etter hvert, så balanserer den fint mellom rå humor og sårbar utlevering. Som en rød tråd ligger forholdet til faren. Angsten for intimitet og nærhet bunner i stor grad i en fars mentale vold mot en sønn.

Knausgård har utlevert dette i vesentlig større grad enn de fleste kunstnere. Og midt i det som kan virke som i overkant selvmedlidende, er det liten tvil om at han treffer en nerve med sine betraktninger rundt sitt eget stadige driv etter noe mer enn «lykken». Det formidler i stor grad også teaterforestillingen «Min kamp»

Borghild Maaland

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder