HELE AMERIKAS ENKE: Natalie Portman som Jacqueline Kennedy i «Jackie». FOTO: Norsk Filmdistribusjon

Filmanmeldelse «Jackie»: Sorgpornografi

Litt vel lekkert om Jacqueline Bouvier Kennedy og den vonde tiden.

Artikkelen er over tre år gammel

VG:s terninger viser 4 prikker

DRAMA

«Jackie»

USA. 12 år. Regi: Pablo Larrain.

Med: Natalie Portman, Peter Sarsgaard, Billy Crudup.

Drapet på John F. Kennedy i Dallas, Texas 22. november 1963 ble en del av den amerikanske mytologien i sekundet det skjedde. Såret i nasjonens bevissthet har væsket i alle år siden.

Når vi møter presidentens hustru Jackie (født Jacqueline Lee Bouvier, hun giftet seg senere med den greske shippingmagnaten Aristotle Onassis) i den nye filmen som bærer navnet hennes, synes førstedamen imidlertid å være i tvil om hvorvidt Kennedy i det hele tatt vil bli husket.

Hun er besatt av ettermælet til mannen som etter alt å dømme var serieutro mot henne, men som var «en god far», fast bestemt på at begravelsen må bli stor og prangende, minst like fin som Abraham Lincolns (han bygde de jo endog et monument over).

Les også: Natalie Portman gravid igjen

Sorgen blir hos Jackie et spørsmål om estetikk, stil og verdighet. Selv blir hun sorgens mest glamorøse ansikt, vandrende rundt i de tomme gangene i Det hvite hus ikledd vakre klær, sminket og besmykket, full av Stolichnaya og rødvin.

KAN FÅ OSCAR: Natalie Portman er nominert i kategorien «Beste kvinnelige skuespiller». FOTO: Norsk Filmdistribusjon

Så opptatt av å manipulere historiens øyne var Kennedy at hun kort tid etter drapet inviterte en journalist til familiens feriehus i Hyannis Port for å la seg intervjue (reporteren het Theodore H. White, og essayet han skrev sto på trykk i magasinet LIFE 6. desember 1963).

Journalisten spilles i filmen av Billy Crudup. Samtalen ham og Jackie imellom, holdt i en nokså antagonistisk tone, motiverer tilbakeblikkene på drapet og til dagene umiddelbart etter.

«Jackie» virkelig gasser seg i billedskjønn lidelse. Scenografien og kostymene er en retrohipsters våte drøm; Jackies insistering på at «det være vakkert!» blir etterfulgt til fulle. Natalie Portmans Oscar-søknad av en skuespillerinnsats er preget av en hovmodig eleganse som er pur Jackie Kennedy, med ansiktsuttrykk som virker hardt konsentrerte selv når blikket flakker og skriket presser i halsen.

Les også: Marilyn ringte Jackie

Mange vil finne Portmans opptreden maniert. Jeg gjør det. Men trolig måtte det bli slik. Det kan også anføres ut skuespilleren, nydelig som hun er, fremdeles har ansiktet og auraen til en ungjente snarere enn en voksen kvinne (trass i at hun faktisk er så vidt eldre nå enn det Jackie var da John døde).

Sikkert er det at Portman har aksenten i sin hule hånd, denne merkelige New England-varianten som ikke helt er Boston, men noe mer pretensiøst britiskklingende.

Jackie er sorgpornografi med sukkerspinn, ganske så «camp» sådan. Men tipper over gjør den først i sine siste minutter, akkompagnert av tittelsangen fra musikalen «Camelot», som presidenten elsket så høyt at han ville gjøre til sin egen:

«Don’t let it be forgot, that once there was a spot / For one brief shining moment, that was known as Camelot».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder