Bilde fra «Still Life». Foto:Palace films,

Filmanmeldelse: Stor kunst i lite format

«STILL LIFE»

Det finnes skuespillere som med stor stillferdighet entrer
hovedscenen. Eddie Marsan er en av dem.

Borghild Maaland
ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

England. For alle. Regi: Uberto Pasolini

Med: Eddie Marsan, Joanne Froggatt, Karen Drury, Andrew Buchan.

Han tilhører sjiktet av britiske karakterskuespillere i verdensklasse, noe han har vist gjennom utallige mindre roller, blant annet i tre av Mike Leighs filmer.

Her bærer han filmen på sine egne skuldre, og han gjør det med ro, verdighet og en imponerende detaljrikdom i de mest ørsmå bevegelser. Filmen som sådan har et stringent preg som bikker mot det monotone. Temaet berører noe dypt alvorlig; hva skjer med døde personer som ikke har noen etterlatte, personer ingen bryr seg om.

John May (Marsan) har jobben med å spore opp potensielle familie og venner. Finner han ingen, lager han en verdig bisettelse med musikk og velvalgte ord han tror den døde ville likt. Og finner han et spor, synliggjøres hans indre sterke drivkraft og forsiktige optimisme.

Hans arbeid med ensomme døde sjeler har klare paralleller til hans eget lukkede liv der rutiner er fastlagt til minste detalj; som for eksempel hvordan man skreller et eple. Men en dag endres vilkårene i Mays tilværelse. Det som hos andre vil medført en flod av følelser, blir hos May en bølge med et og annet kraftig kast. Samtidig har han endelig funnet både familie og bekjente av en død «klient». Samlet sett gjør dette at de rigide skott langsomt løsner, og mannen fremstår med en gryende optimisme.

Det er rørende og vemodig å se Marsans evne til å la et menneske forandre seg så mye med så få virkemidler.

BORGHILD MAALAND

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder