HJERNEN ER ALENE: Ole Giæver i «Fra balkongen». FOTO: Mer Film

Filmanmeldelse «Fra balkongen»: En ålreit fyr

«I-landsproblemer» er også problemer.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

DOKUMENTAR/KOMEDIE

«Fra balkongen»

Norge. 12 år. Regi: Ole Giæver.

Med: Ole Giæver, Marte Magnusdotter Solem.

VG:s terninger viser 4 prikker

Ole Giæver sitter på balkongen på Bjølsen og ser årstidene komme og gå. (Fans kan notere seg at adressen er Brochmanns gate 12, ta 54-bussen fra Jernbanetorget).

Han er 38, har samboer og to barn (Ellinor, fire, og Sivert, syv), og føler seg ikke helt tilstede i sitt eget liv.

«Nåtiden» er en uklar størrelse, han synes han går glipp av den. Helt fra barnsben av har han tenkt at alt det store skal skje en gang i fremtiden. Nå har han bare sånn cirka halvparten av fremtiden sin igjen.

På gamle VHS-kassetter fra da verden var ung kan han se på seg selv som tenåring. En fyr som var på vei til noe stort. Kanskje ville han bli «den nye Jesus».

Nå er det langt mellom de store bekymringene (han bort tross alt i Norge), og tilsvarende langt mellom de store høydepunktene.

Noen som har hatt det sånn? Alle over en viss alder har hatt det sånn.

Les også: Norsk filmpar i Toronto med tabu-tanker og utroskap

Sist vi så Giæver, i «Mot naturen» fra 2014, løp han halvnaken rundt i den norske fjellheimen og tenkte. I «Fra balkongen» blir vi dratt med inn i hjemmet og småbarnsfamiliens skjød, der han tenker enda mer.

LYKKELIG NOK NÅ?: Ole Giæver, datteren Ellinor Giæver Solem og sønnen Sivert Giæver Solem i «Fra balkongen». FOTO: Mer Film

«Fra balkongen» er en slags filmatisk petit, hvori Giæver atter en gang legger for dagen sin egen følelse av fremmedgjorthet. Han har et ustanselig behov for å diskutere den med seg selv.

Filmskaperen er redd for at han ikke er i kontakt med følelsene sine. Men denne frykten, for ikke å snakke om behovet for å kjenne på den, er selvsagt et bevis på at han er.

Les også: Gjev pris til «Mot naturen»

Hva skal en stakkar gjøre? Giævers reise inn i seg selv kan ikke gi andre svar enn det vi allerede har: Reisen er målet. Som skandinaver kan vi, må vi, dessuten vente på solen.

Rent estetisk ramler filmen nå og da inn i små øyeblikk av filmpoesi som føles mer eller mindre tilfeldige. Morsom er den hele tiden, men aldri mer så enn den innledende scenen (der han sitter og leker seg med Google Earth, og har lydlagt det med «Also Sprach Zarathustra») og den der han ligger alene i en hotellseng i Stockholm og underholder seg selv med ordassosiasjonsleker.

Verken problemene eller innsiktene kan sies å være spesielt originale. Så er det vel også nettopp derfor at «Fra balkongen» føles så uanstrengt artig og allmenngyldig.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder