TO GAMLE MENN RIDER IGJEN: David Lynch (til venstre) og Harry Dean Stanton i «Lucky».
TO GAMLE MENN RIDER IGJEN: David Lynch (til venstre) og Harry Dean Stanton i «Lucky». Foto: Another World Entertainment

Filmanmeldelse «Lucky»: Et amerikansk ansikt

FILM

Et lite filmdikt om og med Harry Dean Stanton (1926-2017).

Publisert:

DRAMA

«Lucky»

USA. Tillatt for alle. Regi: John Carroll Lynch.

Med: Harry Dean Stanton, David Lynch, Ed Begley Jr.

Jeg har ikke sett «Paris, Texas» (1984) på sikkert 20 år, og mistenker at jeg ville tenkt at den var svermerisk i dag.

Tyske Wim Wenders’ film var uansett en av sitt tiårs definerende filmer – en spydspiss for åttitallets nye, uavhengige og alternative film-«americana». (Se også David Lynch og Jim Jarmusch, med mange flere).

Harry Dean Stanton hadde spilt mindre roller i mange godt over middels interessante filmer før den. «Cool Hand Luke» (1967), «Two-Lane Blacktop» (1972), «Pat Garrett And Billy The Kid» (1973), «Gudfaren II» (1974), «Alien» (1979) og «Repo Man» (1984), for å nevne bare seks. Men etter «Paris, Texas» ble han mer eller mindre Travis Henderson. Den mystiske, sjelfulle, fåmælte mannen fra ødemarken. Evig cool.

Stanton døde i september i fjor. Før den tid rakk skuespilleren og regissøren John Carroll Lynch å lage en ublu hyllest til ham. «Lucky» er en slags parafrase over både «Paris, Texas» og det virkelige livets Stanton. Travis Henderson og Harry Dean Stanton hadde mange likhetspunkter, ifølge de som – så godt det lot seg gjøre – kjente sistnevnte (se for øvrig dokumentaren «Partly Fiction», 2012).

Akkurat som Stanton, er Lucky i filmen med samme navn fra Kentucky. Han er ikke hundre prosent sikker på om han har noen barn der ute i verden eller ikke. Han er aktivt uutgrunnelig, folk kommer nærme ham, men aldri helt inn. Han er eldgammel, men frisk nok til å være redd for å dø.

Stanton levde sitt liv innenfor en liten radius. Enten var han hjemme med venner og «hangers-on», eller så satt han på den legendariske Hollywood-restauranten Dan Tana’s og drakk. Også Lucky lever et enkelt liv. Han står opp, gjør noen yogaøvelser, går på dineren for å løse kryssord og på bar etter mørkets frembrudd. Det er det. Fortiden hans forblir et mysterium. Nåtiden er eksistens. Det er ingen fremtid å snakke om.

«Lucky» er primært en film om den gamle, spinkle kroppen til Stanton, og aller mest det fantastiske ansiktet hans (et av filmhistoriens store). David Lynch kommer innom for å være rar slik bare David Lynch kan være, og det er glede å finne i alle de gode smårollene her.

Om den handler om noe særlig mer, er det å finne kraften til å våkne opp og møte en ny dag, selv når det ikke er så mange dager igjen.

Estetikken er veldig åttitall – så åttitall at Stanton stadig må stoppes fra å røyke innendørs på offentlige steder. Og han får, som det sømmer seg, synge en sang med den rare, fine gammelmannsstemmen sin – «Volver, Volver». Stanton hadde et livslangt kjærlighetsforhold til meksikansk kultur og musikk.

En liten film, vel kvasifilosofisk og mjuk mot slutten, kan man nok si. Men for et ansikt.

Her kan du lese mer om