AUTOMATGIR: «Mortal Engines» vil så gjerne være smart og mystisk, men klarer ikke å matche estetikk og manus.
AUTOMATGIR: «Mortal Engines» vil så gjerne være smart og mystisk, men klarer ikke å matche estetikk og manus. Foto: UIP

Filmanmeldelse «Mortal Engines»: Motortrøbbel

FILM

Visuelt storslagent om kommunesammenslåing i det neste årtusenet.

Publisert:

ACTION/SCI-FI : Mortal Engines
USA, 12 år
MED: Hugo Weaving, Hera Hilmar, Robert Sheehan, Stephen Lang
REGI: Christian Rivers

En gang i framtiden, sånn omtrent 1100-1200 år fra nå, ligger jorden som vi kjenner den brakk og utarmet etter en kataklysme som inkluderte en seksti minutter (!) lang krig. I jaget etter ressurser samler byene seg som kolossale mastodonter, rullende nomader i en verden der det er mangel på absolutt alt.

Opprører Hester Shaw vil ta knekken på Thaddeus Valentine, en av denne urbane darwinismens ledere. Fra sidelinjen kommer også Tom Natsworthy, søtnos med pilotdrømmer. Robert Sheehan gir ham bløtt blikk og tom lugg. Islandske Hilmar er den av de «ukjente» skuespillerne som imponerer i sin tolkning av Hester. Mens Hugo Weaving (Matrix, Ringenes Herre) virker å ha bestemt seg for å gjøre Thaddeus Valentine i søvne.

Fikk du med deg Vegard Harms siste skremmestunt?

Synd, for filmen ser fabelaktig ut.

Dampende gigantmaskiner, enorme tannhjul og forvokste sirkelsager triller så ubesværlig over lerretet at man nesten ikke vil tro det. Åpningen er hele Mad Max-serien på hundre kasser Red Bull og steroidhormoner i møte med Terry Gilliam på sitt mest retroteknologiske. En jublende gøyal steampunkvisjon som spretter ut av filmbildet, som om Miyazaki-filmene «Nausicaa» og «Det vandrende slottet» skulle vært på familietreff med Jeunet og Caros «De fortapte barns by».

Regidebutant Rivers har kontroll på overbevisende fartøy-CGI, men sliter i et overraskende svakt manus fra Peter Jackson og hans faste medskribentduo, Fran Walsh og Philippa Boyens. En tolkning som gjør passe greie og mindre gode miner til Philip Reeves sin lettleste 2001-bok.

Teknologimuseet er for eksempel oppgradert til 2018-nivå, og skjuler humremorsomme innfall for den som følger med. Samtidig har man kuttet i historien (greit) og latt Hester Shaw beholde begge øyne (hakket mer spesielt).

Aksepterer man terminatorzombier og den alltid like halvtørre twinkievitsen, finnes det antydninger til noe mer interessant og systemkritisk i bunn. For når de monstrøse storbyene angriper mindre tettsteder og småplasser, sitter man igjen med kommunesammenslåing og regionreform i sin mest effektive forstand. Der byene bokstavlig talt kjører over distriktene, i stedet for å kaste bort tiden på folkeavstemminger og såkalt lokalt selvstyre.

Her kan altså både Senterpartiet og Kommunaldepartementet kjenne sin besøkelsestid.

Her kan du lese mer om