MORDERENS ANSIKT ... ELLER KANSKJE IKKE: David Dencik som Thomas Quick i «Quick». Foto: Niklas Maupoix / Nordisk Film

Filmanmeldelse «Quick»: Sosialdemokratiets egen «seriemorder»

En film om Thomas Quick kan vanskelig bli helt uinteressant. Men den kunne godt vært mer original enn denne.

DRAMA/THRILLER

«Quick»

Sverige. 15 år. Regi: Mikael Håfstrøm.

Med: Jonas Karlsson, Alba August, David Dencik, Suzanne Reuter.

VG:s terninger viser 3 prikker

Det måtte selvsagt komme spillefilm om Sveriges – Skandinavias? – største rettsskandale gjennom tidene: Tilfellet Thomas Quick (også kjent som Sture Ragnar Bergwall).

Og det er ingen dum idé å fortelle historien fra perspektivet til SVT-journalisten Hannes Råstam; mannen som mer eller mindre egenhendig reduserte åtte drapsdommer til eksakt ingen, og hvis «Uppdrag granskning»-dokumentarer, fra 2008, innledet prosessen som ledet frem til at Bergwall i dag er en fri mann.

Bergwall formelt frifunnet for norske drap

SCOOP-PRIS I SIKTE: Jonas Karlsson som Hannes Råstam (til venstre) og David Dencik som Thomas Quick i «Quick». Foto: Marcell Bandicksson / Nordisk Film

Norske menn og kvinner som har vært i live på 2000-tallet, vil kjenne den utrolige historien. Eller de vil kanskje se denne filmen. Så vi skal ikke bruke plass til å gjenfortelle den én gang til her, bare konstatere at den episke fadesen var en perfekt drittstorm av tendensiøs, manipulerende psykiatri, elendig politiarbeid, en midlertidig utilregnelig påtalemyndighet, en meget forstyrret mann og uansvarlige mengder psykofarmaka.

Samt altså, en journalist av det slaget vi har sett på film og TV utallig ganger før: Uredd på jakt etter sannheten, koste ham hva det koste vil (som regel familien), utrettelig i sin søken, utmattende for alle i hans nærhet, stadig på kollisjonskurs med vriene kilder og sjefer som ikke tror på ham.

GRAVEJOURNALISTER I ARBEID: Jonas Karlsson og Alba August i «Quick». Foto: Marcell Bandicksson / Nordisk Film

Filmen om Råstam og Quick er på de fleste måter en klisjéparade, skjematisk som en middels «scandi noir»-serie på TV.

Regissør Håfstrøm pøser på med heftig klippede montasjesekvenser, samt av og til «splitscreen» for å skape stresset «journalistisk» tempo. Dialogen til manusforfatter Erlend Loe er til tider preget av eksposisjon: Karakterer som redegjør for fakta som menneskene i historien ville ha vært innforstått med.

Stockholm ser ut slik Skandinavia alltid ser ut i nyere krim, basert på virkeligheten eller ikke: Høstlig, gusten, sykelig kommunegrå og trist.

INTERVJUET SOM AVHØR: David Dencik som Thomas Quick i «Quick». Foto: Ragna Jorming / Nordisk Film

Indrefiletsekvensene – Råstams tomannshånd-intervjuer med Quick på institusjonen – minner om de tilsvarende i HBO-serien «Mindhunter», som igjen minner om de i «Nattsvermeren» (1991).

Riktignok med den avgjørende forskjellen at de i «Quick» ikke er nervepirrende. Til det er Bergwall – «folkhämmets» mest tragisk ensomme mann – en for patetisk karakter. (Det skal sies at han er ganske ekkel når han slikker wienerbrødglasur fra fingrene, og har smør og marmelade på polarbrødet).

Kort sagt: Noen stor film er «Quick» ikke, og personlig tok jeg meg i å tenke at den absurde historien kanskje heller burde ha blitt fortalt som svart komedie som kunne ha reflektert det saken vokste seg til å bli: En tragisk farse.

Det ville vært kontroversielt. Men muligens mer fruktbart også.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder