Filmanmeldelse «The Irishman»: Var det verdt det?

Og lever Martin Scorseses eksistensielle gangsterepos opp til forventningene?

DRAMA

«The Irishman»

USA. 15 år. Regi: Martin Scorsese.

Med: Robert De Niro, Al Pacino, Joe Pesci, Harvey Keitel.

Det kan være at undertegnede var den eneste i hele den filmelskende verden som ikke ble rød i kinnene av opphisselse da nyheten om «The Irishman» kom. Martin Scorsese! Gangstere! Robert De Niro, Al Pacino og den pensjonerte Joe Pesci!

Jo, jo. Vel og bra. Men har vi ikke vært her tilstrekkelig mange ganger før? Hva mer er det å si? Dessuten: Det er ikke til å komme fra at Scorseses senere produksjon er ujevn.

Jeg burde visst bedre. For det er jo ikke slik at den 77 år gamle mesterregissøren har gått for en slags desperat siste natt med gamlehjem-gjengen. «The Irishman» er ikke et forsøk på å fange den ville energien fra «Mafiabrødre» (1990) eller «Casino» (1995), enn si «På skyggesiden» (1973). Den er – heldigvis – en helt annen type film. I den grad den minner om noe Scorsese har laget tidligere, er det de mer patetiske delene av «Den rasende oksen» (1980).

«The Irishman» starter riktignok med en lang steadicam-sekvens som umiddelbart sender tankene til den berømte Copacabana-scenen i «Mafiabrødre». Men denne gangen er vi på et gamlehjem, ikke i et festlokale.

Kameraet finner til slutt Frank Sheeran (De Niro), en krigsveteran som gikk de kriminelle gradene på 1950-, 60- og 70-tallet. Han var opprinnelig en transportarbeider med et svindelopplegg på si. Bare sånn for å fø på familien, ikke sant. Omstendighetene førte ham inn i varmen hos gangsterbossen Russell Bufalino (Pesci), før han etter en tid ble en høyre hånd for den sagnomsuste Jimmy Hoffa (Pacino), sjefen for den mektige transportarbeider-fagforeningen Teamsters på 1960-tallet (Hoffa «forsvant» i 1975).

Frank er en arbeidskar som kan drepe uten dikkedarer og drama. Vi følger karrieren hans gjennom to og et halvt tiår; gjennom Cuba-krisen og Kennedy-drapene. Kjente navn fra mafiahistorien dukker opp, for så å forsvinne igjen. Scorsese «supertekster» dem i bildet: Den og den, død da og da, skutt seks ganger i hodet.

Det har alltid vært en pris å betale i Scorseses gangsterdramaer. Men i «The Irishman» blir «the life» fullstendig av-glamorisert. Frank får ikke veldig mye ut av livet han lever, bortsett fra sporadiske klapp på skulderen fra menneskene han jobber for. Den eldste datteren hans, Peggy (som voksen spilt av Anna Paquin), ser tvers gjennom ham fra barnsbein av, og bryter til slutt all kontakt.

Alle disse drapene, all denne maktkampen – for hva? «The Irishman» blir nesten en slags anti-«Mafiabrødre». Det kriminelle livet fremstår som like banalt og usexy som en 9-til-4 jobb på kontor, men med større omkostninger og mer paranoia. Maskuliniteten til disse mennene er ikke bare giftig, men til syvende og sist helt meningsløs. Døden innhenter alle, og snart er det ingen som bryr seg lenger. Jimmy Hoffa hvem?

Skuespillet er som forventet i megawatt-klassen. Spesielt Pacino, som får bruk for all sin vulkanske kraft i rollen som den ofte rasende Hoffa. De Niro spiller den fåmælte Sheeran med ansiktsmimikken. Han er en mann uten spesielt mange egenskaper, bortsett fra effektiviteten – og med et tilsynelatende magert talent for selvinnsikt. Pesci bør få Oscar for beste birolle for sin innsats. Helt ulik de psykopatiske villbassene han har spilt for Scorsese før. Her er han rolig, fåmælt – og intenst uhyggelig på en helt annen måte.

Måtte «The Irishman» være tre og en halv time lang? Nei. Det er mye her som kunne vært redigert bort av regissørens eminente klipper Thelma Schoonmaker. Jeg er ikke sikker på at filmen vil innby til stadige gjensyn, type hvert femte år, slik de største klassikerne i denne sjangeren gjør (Scorseses egne, samt Coppolas «Gudfaren» og «Gudfaren II», Leones «Ondt blod i Amerika» og, for den saks skyld, De Palmas «Scarface»).

Man kunne ha klaget mer. På Robbie Robertsons originalmusikk, for eksempel, som i mine ører blir for «moderne» side om side med Scorseses årgangspop-lydspor. Eller på mangelen på gode kvinneroller. Kvinnene er lite annet sigarettrøykene statister i denne verdenen. Unntaket er Peggy, som er filmens moralske kompass. Hun har imidlertid bare én replikk (som voksen).

Et mesterverk? Så langt vil jeg ikke gå (selv om de siste 40 minuttene kan få en til å tro det). «The Irishman» er uansett et må-se senverk i produksjonen til en av den amerikanske filmens store skikkelser. De som er over middels interesserte, og bor lagelig til, bør prøve å få den med seg på kino.

«The Irishman» vises på utvalgte kinoer i Oslo, Tromsø, Trondheim, Stavanger, Bergen og Sandnes fra 22. november. Den har premiere på Netflix onsdag 27. november.