I AKSJON: Scarlett Johansson i «Ghost in the Shell».
I AKSJON: Scarlett Johansson i «Ghost in the Shell». Foto: United International Pictures

Filmanmeldelse «Ghost in the Shell»: – Ikke sci-fi «nok»

FILM

«Ghost in the shell» sikter, men bommer på dagens sci-fi-trend

  • Vilde Sagstad Imeland
Publisert:

Action/Drama/Sci-fi

USA. 12 år. Regi: Rupert Sanders

Med: Scarlett Johansson, Pilou Asbæk, Takeshi Kitano, Juliette Binoche, Michael Pitt, Michael Wincott.

«Ghost in the Shell» er ingen ny oppfinnelse, men en japansk tegneserie som har eksistert siden 1989. Det har derfor ikke gått upåaktet hen at regissør Rupert Sanders har gitt den asiatiske hovedpersonen Motoko Kusanagi nytt, vestlig navn og utseende gjennom Scarlett Johanssons karakter Major Mira Killian.

Har du lest: Scarlett i skilsmissekrangel

I den fiktive storbyen hvor handlingen utspiller seg – noen år inn i fremtiden – er den viktigste forskjellen mellom fortid og «nåtid» at mennesker kan forbedre seg selv ved hjelp av kybernetikk. De skaffer seg ikke bare robotkroppsdeler, som røntgensyn eller en lever som tåler uendelig med alkohol – også hjernen kan forbedres slik at man kan kommunisere ved hjelp av et tankesamband, og hacke hverandres.

Nettopp det at hva, eller hvem, som helst kan hackes, er grunnen til at Major Mira eksisterer. Når hun etter å ha omkommet i en ulykke får sin menneskehjerne transplantert inn i en robotkropp, blir hun angivelig til en superkyborg som bedre enn alle andre er i stand til å slåss mot terrorisme og cyberkriminalitet.

Visuelt sett har «Ghost in the Shell» mye gående. De beste scenene er oversiktsbildene av den uhyggelige storbyen, hvor reklameplakater er erstattet med hologrammer av mennesker på størrelse med skyskraperne, og hvor fortidens skitne kjøttmarkeder eksisterer side om side med de nye oppfinnelsene.

Les mer: Scarlett Johansson tjente mest

Handlingen i filmen spriker i litt for mange retninger til at man klarer å bygge opp noen nerver eller engasjement rundt det som skjer. Jakten på cyberterroisten Kuze (Michael Pitt) er over før den har begynt ordentlig. Det største problemet er likevel filmens utakt med resten av dagens sci-fi-landskap.

Selv med heftig bruk av kildekoder, sletting av minner og hemmelige nettverk, blir den teknologiske delen av manuset for lite gjennomtenkt til at det oppstår noen ordentlige dilemmaer rundt kunstig intelligens – som åpenbart er det filmen prøver å skape. I en virkelig verden hvor datamaskiner er i ferd med å lære seg egenskaper som menneskelig intuisjon, føles en hjerne i en robotkropp rett og slett ikke sci-fi «nok».

Her kan du lese mer om