LYN OG TORDEN I HARDANGER: Nate Wolff i «Torden». Foto: Nordisk Film Production / Nordisk Film Distribusjon

Filmanmeldelse «Torden»: Nok en norrøn nedtur

Bedre enn «Ragnarok», ja! Men ikke bra nok.

EVENTYR/THRILLER

«Torden»

Norge. 12 år. Regi: André Øvredal

Med: Nat Wolff, Iben Akerlie, Per Frisch, Priyanka Bose

VG:s terninger viser 3 prikker

En amerikansk mann av norsk herkomst, Eric (Wolff), vandrer i skogene i utkanten av Odda i Hordaland. Han er ild.

Han kommer i kontakt med en ung mann. Den unge mannen dør. Den mystiske mannen var involvert i en like mystisk hendelse for tre år siden, en brann på familiegården Åsgard. Eric overlevde. Alle de andre – de var slektninger av ham – døde.

Amerikanerne, representert ved den ambassadeansatte Hathaway (Bose), vil ha ham utlevert så snart råd er. Gad vite hva de har tenkt bruke ham til.

PSYKOLOG OG PASIENT: Iben Akerlie og Nat Wolff i «Torden». Foto: Nordisk Film Production / Nordisk Film Distribusjon

Men de norske myndighetene får tak i Eric først, og psykologen Christine Aas (Akerlie) starter arbeidet med å utrede ham. Mannen kan tilsynelatende kontrollere elementene. Er han Jesus? Eller er han en etterkommer av Odins sønn, tordenguden Tor? (Hva gjelder dette spørsmålet gjør du smart i å sette pengene dine på sistnevnte).

Mannen forstår ikke sine egne krefter. Aas mener det har noe med «følelsene» hans å gjøre. Hun faller for mannen. Han faller for henne. Snart er de på rømmen fra både amerikanere og nordmenn.

Det viktigste: Er «Torden» bedre enn «Ragnarok», den ferske Netflix-kalkunen som lefler med den samme norrøne mytologien? Ja, det er den, takk og lov. Mye bedre. Men dessverre ikke mye nok.

PÅ RØMMEN FRA ØVRIGHETA: Nat Wolff og Iben Akerlie i «Torden». Foto: Nordisk Film Production / Nordisk Film Distribusjon

Regissør André Øvredal – «Trolljegeren», 2010; «The Autopsy Of Jane Doe», 2016; «Scary Stories To Tell In The Dark», 2019 – har sine røtter i en type rask og «billig» horror- og thrillerfilm det er lett å ha sympati for, spesielt når den lages i et land som ikke har noen god tradisjon for slikt, som for eksempel Norge.

Han er flink med spesialeffekter av både digital og mer taktil art. Her: Lyn og torden, selvsagt, men også en styrt i havet som sitter midt i flyskrekken. Han har store, tydelige ideer, ideer han tilsynelatende evner å sette ut i livet for en relativt rimelig penge, uten for mye mikkmakk. «Torden» ser bra ut.

GUDFRYKTIG MANN: Per Frisch i «Torden». Foto: Nordisk Film Production / Nordisk Film Distribusjon

Likevel er det noe som ikke helt sitter med denne smått «The X-Files»-aktige fortellingen. Én ting er at filmen har sine longører: Dette er en thriller med ikke alt for mange «thrills».

Én annen er at skuespillet ikke slår gnistrer, og at den erotiske spenningen mellom Eric og Aas på langt nær er det mest overbevisende med den. Dette betyr igjen at filmens voldsomme klimaks gjør mindre inntrykk enn det burde ha gjort.

«HVA ER DET SOM SKJER MED MEG?!»: Nat Wolff i «Torden». Foto: Nordisk Film Production / Nordisk Film Distribusjon

Kanskje trengte manuset et ekstra element eller to? Det er for eksempel interessant at Eric blir mottatt som en slags nyreligiøs frelser-slash-popstjernefigur av en Snåsamann- og Durek-oppvarmet lokalbefolkning. Men det skjer sent i filmen, for sent til at det får noen konsekvenser.

Filmen har en sorgfull undertone, understøttet av Marcus Paus’ musikk. Og ungdom som befinner seg midt i målgruppen – 12 til 16, sånn cirka – vil nok ikke angre på at de løste billett.

De fleste andre vil sitte og smake på en utilfreds følelse av at «Torden» kunne og burde vært bedre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder