FAMILIEN SOM BRETTER PIZZAESKER HOLDER SAMMEN: Woo-sik Choi, Kang-ho Song, Hye-jin Jang og So-dam Park i «Parasitt». Foto: Arthaus

Filmanmeldelse «Parasitt»: I en klasse for seg

Vilt underholdende. Svært intelligent. Blir ikke bedre.

DRAMA

«Parasitt» («Gisaengchung»)

Sør-Korea. 15 år. Regi: Joon-ho Bong.

Med: Kang-ho Song, Yeo Jeong Jo, So-dam Park, Woo-sik Choi, Sun-kyun Lee.

VG:s terninger viser 6 prikker

Den sørkoreanske mesterregissøren Joon-ho Bong har laget filmer som tar opp i seg spørsmål om klasseforskjeller og økende ulikhet tidligere (for eksempel «Snowpiercer» fra 2013). Men har han noen gang gjort det så mesterlig som i «Parasitt»? Det spørs.

For å ta det mest iøyenfallende først: Dette er en åndeløst velkomponert film, både visuelt og fortellermessig. Manuset kan snu på en femøring fra infam satirisk komedie, til horrorfilm og eksistensiell tragedie og tilbake igjen, gjerne i én og samme scene. Skuespillerne henger med i svingene.

Filmfoto og mise en scéne sitter schmokk, hjulpet av at store deler av filmen utspiller seg i en fabelaktig arkitekttegnet bolig (som fungerer som en slags scene). Musikken kompletterer filmen perfekt, der den skifter tone og uttrykk i frapperende brå kast, alltid i perfekt balanse.

Vi snakker Stanley Kubrick-aktig kontroll i alle ledd her. Ren oppvisning.

ER DET «BLADE RUNNER» IGJEN?: Nei, det er et fattig strøk i Sør-Korea i «Parasitt». Foto: Arthaus

Vi møter en lutfattig, men næringsvettug familie på fire som får en uventet mulighet til å komme seg oppover i verden. De bor i utgangspunktet i en kjeller, med pissende fylliker utenfor rutene, og lever av å brette pizzaesker mens de prøver å snylte på naboens Wi Fi. Da sønnen Kim tar jobb som engelsklærer for datteren i en rik familie, innebærer det nye sjanser for hele hurven.

Våre venner tar på rekordtid over hele husholdningen. Blir sjåfør, husholderske og «kunstterapeut», alt uten å kunne vise til papirer. «Parasittenes» vertsfamilie er ålreite folk, trass i at de åpenbart ser på det som en naturlov at andre mennesker skal tjene dem. De bare tror at det skal være sånn, de kjenner ingen annen virkelighet. Fattigfar Kim liker dog dårlig at de synes det lukter underklasse av ham.

VERDEN UTENFOR VINDUET: Fylliker og bråkmakere plager våre helter i «Parasitt». Foto: Arthaus

Så enkelt da, at vi skal «heie» på den fattige, men lurendreiersk ressurssterke familien – på bekostning av den rike og naive?

På ingen måte. Bong holder oss på nåler. Det er ikke gitt at representantene for underklassen er mer rettskafne mennesker enn de lykkelige rikingene. Absolutt ikke. Den fattige familien er mer enn i stand til å på brutalt vis forsvare sine egne interesser – også i forhold til sine felles lavere stilte.

«ER DET WIFI HER?!»: So-dam Park og Woo-sik Choi i «Parasitt». Foto: Arthaus

At mennesket er egoistisk, at vi styres av reptilhjernen, er ikke en revolusjonerende innsikt. Men sjelden er den vel blitt behandlet mer nyansert og interessant enn den blir i «Parasitt», en film der overraskelsene står i kø gjennom hele den lange spilletiden (to timer og 20 minutter). Jeg skal, for én gangs skyld, ikke avsløre noe som helst. Du bør og må se selv.

Det handler om ramen, ferskener, mobiltelefoner og brå vold, og det handler fremfor alt om de mange utfordringene og farene ekstrem ulikhet kan føre med seg.

FATTIGDOMMENS FENGSEL: Kang-ho Song i «Parasitt». Foto: Arthaus

«Parsitt» sprudler, den renner over av vital fortellerglede- og evne. Den har det beste av begge verdener: Den er uanstendig underholdende og akutt relevant. Det er ytterst gledelig, og enda mer fortjent, at filmen nylig ble nominert til hele seks Oscar-statuetter, inkludert de mest attraktive av dem, «Beste film» og «Beste regi».

De fleste ambisiøse filmer ønsker å «ta oss med på en reise». «Parasitt» gjør det, på første klasse. Fjorårets beste film. På kino nuh!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder