EN STOR VERDEN UTENFOR VINDUET: Emma Watson, Florence Pugh, Saoirse Ronan og Eliza Scanlon (fra venstre) i «Little Women». Foto: SF Studios

Filmanmeldelse «Little Women»: Glitrende gråtefilm

Nominert til seks Oscar-priser: En gnistrende god oppdatering av en elsket litterær klassiker.

DRAMA

«Little Women»

USA. Tillatt for alle. Regi: Greta Gerwig

Med: Saoirse Ronan, Emma Watson, Florence Pugh, Eliza Scanlen, Timothée Chalamet, Laura Dern, Meryl Streep, Bob Odenkirk, Tracy Letts, Chris Cooper

VG:s terninger viser 5 prikker

Louisa May Alcotts langt på vei selvbiografiske roman «Little Women» har vært pensum for amerikanske tenåringsjenter siden den kom i 1868 (den har aldri hatt samme status her hjemme). Så det sier seg selv at den også er blitt gjenstand for atskillige film- og TV-dramatiseringer.

Undertegnede har, ved en inkurie, klart å gå glipp av dem alle, inkludert de elskede filmversjonene fra 1933 (med Katharine Hepburn) og 1994 (med Winona Ryder). Hei, man kan ikke få med seg alt her i livet.

MODERNE MATRIARK: Laura Dern i «Little Women». Foto: SF Studios

Jeg kan følgelig ikke uttale meg med noen grad av skråsikkerhet om hva det er som skiller Greta Gerwigs nyinnspilling fra tidligere forsøk. Men la meg tippe på et par ting:

1. Strukturen. Jeg vil anta at historien aldri er blitt fortalt ved hjelp av så heftig kryssklipping mellom tidsplanene før. Et modig grep fra Gerwig, potensielt forvirrende for noviser som meg. Men det fungerer utmerket, og gir den 150 år gamle fortellingen et skudd av vår egen tid.

2. Proto-feministene i historien, deriblant heltinnen Jo, er sikkert noe moderniserte. Jeg føler meg sikker på at moren i familien, Marmee, er det. I Laura Derns skikkelse blir matriarken mer eller mindre en Bernie Sanders-sosialist. Nok en refleksjon av vår egen tid.

DYNAMOEN: Saoirse Ronan i «Little Women». Foto: SF Studios

3. Slutten, på overflaten en en triumferende romcom-finale, er åpen for tolkning, inkludert på et metanivå (dette er også en film om litteratur og det å være kreativ).

Det handler om familien March, og i særdeleshet de fire søstrene i den. Far (Odenkirk) er i borgerkrigen. Mamma Marmee holder husstanden i gang, lite hjulpet av tante March (Streep), fars snobbete og bemidlede søster.

Tanten har giftet seg til penger. Broren hennes er bare en enkel pastor. Familien March lider ingen nød akkurat. Livet deres er relativt Norman Fucking Rockwell, for å si det med Lana Del Rey. De har hushjelp. Men de er ikke rike, og de deler av det de har.

SØT SADIST: Florence Pugh og Timothée Chalamet i «Little Women». Foto: SF Studios

Naboen Mr. Laurence (Cooper) og barnebarnet hans Theodore, kalt Laurie (Chalamet), derimot, er stinne av gryn. Sistnevnte blir en nær venn av March-døtrene. Amy (Pugh, mesterlig) synes han er usigelig kjekk. Han danser som en dekadent dandy gjennom filmen.

Meg (Watson) er den eldste og mest tradisjonelt orienterte av de fire jentene. Hun vil leve et normalt liv, gifte seg og få barn. Beth (Scanlen) er den tause, og således den vi blir minst kjent med. Hun spiller piano, og kommer til å knuse hjertet ditt. Amy er yngst, og har både søte og småsadistiske trekk. Hun vil bli kunstmaler. Men føler at hun lever i skyggen av Jo.

STORESØSTER: Emma Watson i «Little Women». Foto: SF Studios

Jo, ja. Hun er selve hjertet i familien. Den intellektuelle dynamoen i en film full av velmenende mennesker. Jenta som er så opptatt av frihet at hun totalt avviser ekteskapet som idé – selv ekteskap med Timothée Chalamet. Hun vil bli forfatter. Saoirse Ronan spiller henne – vidunderlig – med den samme ukuelige livsoptimismen og energien hun demonstrerte i Gerwigs regidebut «Lady Bird» (2017).

«Little Women» er selvsagt et langt på vei et sentimentalt og «gammeldags» kostymedrama (med et moderne blikk på garderoben). Jeg mener, den utspiller seg jo i gamle dager. Men hva er galt med det? Ikke en ting. Især ikke når det fortelles med en slik glede og et slikt overskudd som her.

DEN TAUSE: Eliza Scanlen i «Little Women». Foto: SF Studios

Det er en mer konvensjonell – og kommersiell? – film enn «Lady Bird». Det er noe juleklassiker-aktig godt med «Little Women». Du kan se den flere ganger, og mange vil. Du vil le og gråte og føle deg løftet hver gang.

Ingen har vondt av å bli minnet på hva som var kvinnens lodd for 150 år siden heller. Før stemmeretten, i en tid da talentene og ambisjonene deres forble en uutnyttet ressurs, og det å gifte seg til penger var eneste måte å komme seg opp i verden på. «Little Women» viser tragedien i dette.

SØSTERSKAP: Emma Watson, Saoirse Ronan, Florence Pugh og Eliza Scanlen (fra venstre) i «Little Women». Foto: SF Studios

Så om forelegget ikke er tipp topp moderne, kanskje, er «Little Women» uomtvistelig en feministisk film, som ikke bare kan, men bør, sees i 2020. Greta Gerwig konsoliderer sin stilling som en betydelig filmskaper.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder