DET PERSONLIGE ER POLITISK: Ella Marie Hætta Isakens i «Ellos eatnu – La elva leve».

Filmanmeldelse «Ellos eatnu – La elva leve»: Lavmælt sprengkraft

Miljøvern, kraftkrise, identitetspolitikk. Denne filmen om 40 år gamle begivenheter er akutt dagsaktuell.

Publisert:

DRAMA

«Ellos eatnu – La elva leve»

Premiere på kino fredag 3. februar

Norge. 12 år. Regi: Ole Giæver

Med: Ella Marie Hætta Isaksen, Gard Emil, Sofia Jennok, Marie Kvernmo, Beaska Niilas, Mary Sarre, Finn Arve Sørbøe, Mikkel Gaup

VG:s terninger viser 4 prikker

I 1979 gjør Ester (Ella Marie Hætta Isaksen) det hun kan og litt ekstra for å være en mønsterborger i nasjonen Norge. Hun jobber som lærervikar på en barneskole i Alta, der hun underviser i norsk, og snakker aldri om sine samiske røtter.

De pratet ikke mye om det i barndomshjemmet heller, etter at Esters biologiske far gikk bort. Moren Máret (fornorsket: «Marit», spilt av Marie Kvernmo) har funnet seg en ny mann (Finn Arve Sørbøe) som er opportunistisk opptatt av «det norske». Det er i hovedsak farmoren (Mary Sarre) som minner Ester om at både hun og Máret er samiske.

REBELL: Gard Emil (til venstre) i «Ellos eatnu – La elva leve»,

Så dukker søskenbarnet Mihkkal (Gard Emil) opp i Esters liv. Han er engasjert i tidens heteste politiske kamp i Norge – den om utbygging av Alta-Kautokeino vassdraget. Striden har ulmet lenge, og motstandernes sak synes snart å være tapt: Det er klart flertall i Stortinget for å gjennomføre planen.

Den samiske befolkningen frykter for reindriften, laksefisket og miljøødeleggelsene. Det skinner også gjennom at utbyggingen er dråpen som har fått begeret til å renne over: Det hittil siste i en lang rekke overgrep.

Konflikten sender Ester ut i en krise. Skal hun engasjere seg eller holde kjeft? «Det er jo ikke de som fryser når strømmen går», sier stefaren hennes, og sikter til miljøaktivist-«hippiene» fra sør som er kommet til Stilla for å støtte urbefolkningens kamp.

Men for Ester handler dette om noe større enn bare den dagsaktuelle saken. Det handler om identiteten hennes. Det personlige er politisk.

BEHERSKET SPILL: Ella Marie Hætta Isaksen i «Ellos eatnu – La elva leve».

Om det er en svakhet ved Ole Giævers «Ellos eatnu – La elva leve», kan det være at Esters reise fra å være en stilltiende lidende (uroen og skammen gir fysiske utslag: hun blør neseblod) til å bli en av de sultestreikende utenfor Stortinget, virker relativt kort.

Den Ester vi lærer vi først lærer å kjenne, viker unna, redd for å bli hånet på byen og lærerværelset. Så, etter opprettet kontakt med aktivistene, blir hun en spydspiss i demonstrant-miljøet. Ikke over natten. Men ganske raskt.

Noe slikt er ikke utenkelig. Noen ganger i livet er det som om et lys blir slått på. Vi forstår at dette er noe som har brent i Ester lenge, og som dessuten er knyttet opp til tapet av faren. Men det kan diskuteres hvor godt filmen lykkes i å vise oss prosessen.

SULTESTREIK FORAN STORTINGET: Ella Marie Hætta Isaksen i «Ellos eatnu – La elva leve».

Utover det, er det mye i «Ellos eatnu – La elva leve» som er særdeles gripende. Giævers film er forurettet – selvsagt er den det – men på en bemerkelsesverdig lavmælt måte. Den skriker aldri, selv ikke når den er på sitt mest dramatiske.

Det er noe med de poetiske innklippsbildene (foto ved Marius Matzow Gulbrandsen) av alt fra vakker natur til melankolske skitne skoavtrykk i stuen. Det er noe med 1970-tallsscenografien (ved Cecilie De Lange og Ragnhild Juliane Sletta). Den er spot on, helt uten å være prangende.

Det er også noe med Ella Marie Hætta Isaksen og Gard Emil, som begge spiller påtagelig rolig og forsiktig – med desto mer betagende resultater. Emil bærer på en slik sorg som før eller senere kan få selv rebellen til å resignere. Hætta Isaksen – til nå mest kjent som artist, vinner av «Stjernekamp» og aktivist IRL – får én «stor» scene, men styrer unna alle fakter. Hun spiller med ansiktet. Det er mer enn nok.

OPPRØR!: Scene fra «Ellos eatnu – La elva leve».

Giæver, som også har skrevet manus, undertrykker noen av de snurrig-filosofiske kvalitetene vi kjenner fra de tidligere «filmessayene» hans («Fjellet»; 2011, «Mot naturen»; 2011, «Fra balkongen», 2017). Noen vil kanskje beklage det: Vi har ikke for mange originaler på filmfeltet i Norge. Giæver er en sjelden blomst.

Men han vet at han forvalter viktig historie nå, og da lar han ikke sin egen personlighet stå i veien. «Ellos eatnu – La elva leve» beviser at han kan lage streit film også. Han blir sannelig ikke mindre lovende av det.

Noe av det beste med filmen, synes jeg, er at Giæver ikke har lastet den for full. Det er nesten ingen grenser for hvordan han i det vide og det brede kunne lagt ut om hvordan Norge har behandlet sin urbefolkning både før og etter Alta-aksjonen. Dratt linjene langt tilbake – og helt opp til vår egen tid.

Men Giæver mater oss ikke med tall og fakta, ikke engang om Alta-sakens etterspill. Han blir ikke pratsom, men lar oss fornemme forhistorien og føle tyngden av den. Det er godt gjort.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no