MUTT MANN: Keanu Reeves i «John Wick: Chapter 3 – Parabellum». Foto: Niko Tavernise / Nordisk Film

Filmanmeldelse «John Wick: Chapter 3 – Parabellum»: Bill. mrk.: «Hundeelsker og menneskehater»

Ny voldsballett med’n John Wick. Større, og dessverre noe slappere.

ACTION

«John Wick: Chapter 3 – Parabellum»

USA. 15 år. Regi: Chad Stahelski.

Med: Keanu Reeves, Halle Berry, Ian McShane, Laurence Fishburn, Anjelica Houston.

4 av 6

Til å være en mann i stand til å elske ett menneske så innmari høyt (hans avdøde kjæreste), og å være så begeistret for hunder, må det sies at John Wick (Reeves) setter forbløffende liten pris på jordiske liv generelt. John Wick er, i motsetning til de firbeinte kompanjongene hans, ikke menneskets beste venn.

Jeg forsøkte som vanlig å holde en viss telling med hvor mange menn som blir slaktet ned av den tidligere leiemorderen i denne tredje runden. Og jeg ga opp. La meg anslå at det totale antallet var nærmere 300.

Det går unna, serru.

HEVNER PÅ HEST: Keanu Reeves i «John Wick: Chapter 3 – Parabellum». Foto: Niko Tavernise / Nordisk Film

«John Wick»-filmene er videospill i levende live. Filmene handler virkelig ikke om noe som helst. Du trenger ikke vite et døyt om hovedpersonens bakgrunn eller hvorfor han gjør det han gjør, og du trenger på ingen måte bry deg om leiemorderkartellet han er tilknyttet, og prøver å komme seg unna, eller alle de derre gullmyntene og medaljongene filmens karakterer rekker hverandre hele tiden.

Filmene dreier seg om én eneste ting: At John Wick må skyte (eller knivstikke) eller bli skutt (eller knivstukket). La det med én gang være sagt at John Wick er innmari god til å skyte (og knivstikke). Og i tiltagende grad en dreven nevekjemper.

Vår helt er ensom i denne verden. Han mistet hunden og bilen i den første filmen, og kjæresten før den første filmen tok til. Han var god i utgangspunktet – en legende, vil mange si: «Baba Yaga». Nå har han mye tid til å trene, og ingenting å tape.

De voldsglade ungguttene i filmens målgruppe liker muligens ikke å høre det, men egentlig er «John Wick»-trilogien en slags dansefilmer. Det er koreografien som skiller dem fra andre amerikanske actionfilmer- og superheltfilmer.

Inspirasjonen kommer fra asiatisk actionfilm. Juks er siste utvei, det skal ligge slit og svette bak voldsballettene. De er resultatene av ekte fysisk innsats, og de er således mer verdt enn simpel CGI.

NOE DILLDALL OM «DEN ELDSTE» OG NOEN MEDALJONGER: Plottet er ikke det sentrale med «John Wick: Chapter 3 – Parabellum». Volden er. Her: Keanu Reeves. Foto: Nordisk Film

Aller hardest jobber Keanu Reeves. Han må atter en gang regnes som en av verdens kuleste menn (sist gang var i «The Matrix»-tiden for rundt 15 siden). Det er fremdeles ingen grunn til å anklage ham for å være en flink, enn si «allsidig», filmskuespiller. Men han er en underlig, betagende filmstjerne, med en aura som er halvt zen og halvt cocker spaniel.

«John Wick»-skaperne skal være glade for at de har ham. Filmene ville neppe funket like bra med en mer tradisjonell action-brumlebasse i sentrum.

De store actionsekvensene kommer tett. De utspiller seg blant annet på et bibliotek, på Grand Central Station i New York, i en bazar og på hotellet The Continental, som har vært navet i de to tidligere filmene, og en frisone for trette leiemordere som trenger en pust i bakken. Ingen av disse settingene gir like mye som kunstmuseet i den andre filmen («John Wick: Chapter 2», 2017). Men de duger.

Verre er det at «John Wick»-filmene, etter en konsis og renskåret første runde, er i ferd med å ese ut. De er blitt lengre og mer flottenfeierske. I denne tredje brukes det rent for mye tid på prat om «de høye herrer», «den Eldste» og annen bullshit.

Huff, gjør nå ikke «John Wick» til enda et infantilt eventyr-«univers» da. La ham fortsatte å være den fåmælte helten til folk som synes at James Bond er blitt en bleik, britisk pudding.

MENNESKETS VERSTE VENN: Keanu Reeves og Halle Berry i «John Wick: Chapter 3 – Parabellum». Foto: Mark Rogers / Nordisk Film

Noen bør passe på at «John Wick» ikke forspiser seg, og at filmene om ham ikke blir nok en endeløs «franchise» som taper seg litt for hver gang. Da den avsluttende mano a mano-konfrontasjonen i «John Wick: Chapter 3 – Parabellum» kom, hadde denne anmelder rukket å gå lei.

Og da den helt siste scenen spilte opp til film nummer fire – kommer til en kino nær deg i 2021, garantert – tenkte jeg i mitt stille, mørbankede sinn at vi nok har sett det beste av «John Wick» allerede.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder