AMERIKANSK IDOL: Natalie Portman som popstjernen Celeste i «Vox Lux». Foto: Atsushi Nishijima / Tour de Force

Filmanmeldelse «Vox Lux»: Den pretensiøse prisen for popen

Hva er kjedeligere enn en grunn film? En grunn film som tror den er dyp.

DRAMA

«Vox Lux»

USA. 15 år. Regi: Brady Corbet.

Med: Natalie Portman, Jude Law, Raffey Cassidy, Stacy Martin.

3 av 6

14 år gamle Celeste (Raffey, og senere Portman) overlever en skolemassakre. Hun og søsteren Elanor (Martin) lager en sang som summerer opp nasjonens følelser i etterkant.

Celeste synger den, og blir popstjerne – en den tapte uskyldens diva. Celeste er kristen og søt som eplepai. Men som vi vet, fordi vi har blitt innprentet det i mange tiår allerede: Det er en pris for popen. Alle kan bli korrumpert.

Brady Corbets ambisiøse film, skrevet sammen med norske Mona Fastvold, er fryktelig interessert i å si noe vektig og viktig om vår tids populærkultur. Manuset trekker tråder mellom terrorisme, åndelig forfall og popmusikk- og kjendiskultur, og fremstiller det moderne stjernesystemet, og mediebransjen som sirkler rundt det, som tvers gjennom nihilistisk.

POPSTJERNEN SOM UNG PIKE: Raffey Cassidy er det beste med «Vox Lux». Foto: Atsushi Nishijima / Tour de Force

På overflaten er «Vox Lux» et musikkbransjemelodrama – «A Star Is Born» for folk med vekttall. Filmen er stilisert som pokker, og trekker i mine øyne veksler på Brian De Palmas fargerikt kitschy «Operafantomet»-parafrase «The Phantom Of The Paradise» (1974) (og kanskje hans «Lek med døden», 1972, også, om man legger godviljen til).

Filmen ser flott ut, den er stinn av visuelle ideer, og den er dessuten interessant spilt av Cassidy, Martin og endog Jude Law. Den har, i likhet med forløperen, den beslektede «The Childhood Of A Leader» (2016), musikk av Scott Walker (som døde tidligere denne uken).

Undertegnede burde i det hele tatt ha funnet denne filmen svært interessant. Så hvorfor gjorde jeg ikke det?

Vel, jeg synes «analysen» dens av popbransjen og tilliggende fabuleringer – popstjernen som potensiell fascist – er grunnleggende banal og dessuten nokså utdatert (disse ideene ble til et dobbeltalbum allerede i 1979, med Pink Floyds «The Wall», og ble diskutert i enda eldre David Bowie-intervjuer). At det er mange kyniske mennesker i popverdenen, folk som utgir seg for å være noe annet og noen edlere enn de er, tør være en relativt veletablert kjensgjerning på dette tidspunktet.

SAMMEN I SOLNEDGANGEN: Raffey Cassidy og Natalie Portman i «Vox Lux». Foto: Atsushi Nishijima / Tour de Force

Inspirasjonen bak? Corbet og Fastvold har trolig sett på karrierene til Ariana Grande og Lady Gaga, og dessuten lest John Seabrooks glimrende «The Song Machine: Inside The Hit Factory» (2015). «Vox Lux» postulerer et i og for seg diskusjonsvennlig argument. Men den blir liksom aldri til noe.

Et annet problem – og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle skrive dette – er Natalie Portman. Skuespilleren entrer filmen først etter halvgått løp, som den 31 år gamle Celeste (Cassidy spiller nå datteren hennes, Albertine), akkurat idet «Vox Lux» slipper opp for nye ting å si og mene.

Portmans eplekjekke innsats gjør filmen til en nært innpå svett opplevelse å beskue. Jeg mener, til og med måten hun går på – og den brede New Yaawk-aksenten hennes – er karikert.

Ja, jeg vet at det er meningen at hun skal være irriterende, og jeg beundrer Portmans vilje til å fremstå som så tvers gjennom uspiselig. Jeg forstår også at det vi ser, er et menneske som har erstattet sin barnetro md et gudskompleks. Jeg synes like fullt det var slitsomt og overraskende tanketomt, det jeg så.

«Vox Lux» avsluttes med en lang musikkvideo/konsertscene (sangene er signert Sia). Denne føles som en nødløsning, og vil trolig vil stå i veien for «Vox Lux»’ potensiale som «kultfilm», trass i de fascinerende tilløpene i første halvdel.

Filmen blir aldri, synes jeg, interessant nok. Og de som ønsker å lære noe om populærkulturen og popindustrien, kan med fordel lete etter innsikt annetsteds.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder