JOKERINNEN: Margot Robbie i «Birds Of Prey: And The Fantabulous Emancipation Of One Harley Quinn». Foto: Warner Bros. /SF Studios

Filmanmeldelse: «Birds Of Prey»: En historie ville gjort underverker

Mye form og lite innhold i denne spinoff-filmen fra DC-«universet».

KRIMKOMEDIE/EVENTYR

«Birds Of Prey: And The Fantabulous Emancipation Of One Harley Quinn»

USA. 15 år. Regi: Cathy Yan.

Med: Margot Robbie, Mary Elizabeth Winstead, Jurnee Smollett-Bell, Ewan McGregor

VG:s terninger viser 3 prikker

Tre ting de fleste var enige om når det gjaldt «Suicide Squad» (2016): 1. Filmen var et kaotisk ork å komme seg gjennom. 2. Jared Leto var trøttsomt teatral som The Joker. 3. Margot Robbie, som Harley Quinn, stjal shitshowet.

Når Robbie/Quinn når får sin helt egen film, var det følgelig grunn til å vente seg en aldri så liten opptur. Og den kommer vel, om man legger godviljen til: Dette er en morsommere, mer fargerik film enn «Suicide Squad». Problem: Den er like omstendelig og innholdsløs som tittelen. Sjelden har så mange filmatiske fiksfakserier blitt benyttet for å fortelle så lite.

SER UT SOM EN SMELL-BONBON: Margot Robbie i «Birds Of Prey: And The Fantabulous Emancipation Of One Harley Quinn». Foto: Claudette Barius / Warner Bros. / SF Studios

OK, story: Harley og The Joker har slått opp. Harley er veldig lei seg. Henger mye på The Black Mask Club, som drives av gangsteren Roman Sionis (også kjent, som du skjønner, som Black Mask, ved McGregor).

En diamant, som i tillegg til å være en diamant inneholder en verdifull kode, er på avveie, stjålet av et fingernemt fosterbarn ved navn Cassandra Cain (Ella Jay Basco). Sionis vil ha tak i diamanten. Det vil Helena Bertinelli (Winstead), kjent som Huntress (fordi hun skyter slemminger med armbrøst), også – av hevnårsaker.

That’s all, folks! «Birds Of Prey: And The Fantabulous Emancipation Of One Harley Quinn» (puh) er én lang jakt. For lite å bite i for en nesten to timer lang film? Det kan en trygt si.

FINGERNEMT FOSTERBARN: Ella Jay Basco som Cassandra Cain i «Birds Of Prey: And The Fantabulous Emancipation Of One Harley Quinn». Foto: Warner Bros. / SF Studios

Hva med Robbie da, skuespilleren som må bære dette slunkne byggverket spå sine skuldre? Vel, hun er ingenting om ikke energisk. Hennes Harley er pur «white trash», så harry at hun liker smakløs amerikansk ost, med en aksent som er så til de grader Queens, «nuu jååk» at det virker som om hun «kanaliserer» Fran Drescher i «The Nanny».

De har klesstilen til felles også, forresten, og deler en forkjærlighet for tettsittende, korte plagg i grelle farger. Harleys sølvlaméjakke med konfettifrynser får henne til å se ut som en utløst kransekake-bonbon. Gad vite hvordan en fetert doktor i psykologi, som «Harleen Quinzel» var i sitt tidligere liv, endte opp her.

Med andre ord: Robbie er artig, og definitivt noe for øyet. Akrobatisk som slåsskjempe også, i en slik film der fem-seks menn til stadighet stiller seg i en pyntelig i kø for å bli jult opp av henne. Likevel: Maniert og en smule trettende over så lang tid.

Å VÆRE SKURK, ELLER IKKE VÆRE SKURK: Ewan McGregor i «Birds Of Prey: And The Fantabulous Emancipation Of One Harley Quinn». Foto: Claudette Barius / Warner Bros. / SF Studios

McGregor er blek som skurken. En selvforelsket psykopatklisjé som liker å spise popcorn mens gorillaene hans skjærer ansiktene av folk. (Dette er en film som har 15-årsgrense av en grunn: Volden er overrumplende stygg).

Regissør Yan trykker på alle knappene hun har for hånden. Filmen har fortellerstemme, «supertekster» på skjermen, den spoler tilbake i tid og henvender seg ved et par anledninger direkte til publikum («bryter den fjerde veggen», som det heter på fint). Veldig postmoderne, komplett med en «mexican standoff» á la Tarantino.

OVERRUMPLENDE VOLDELIG: Margot Robbie som Harley Quinn i «Birds Of Prey: And The Fantabulous Emancipation Of One Harley Quinn». Foto: Claudette Barius / Warner Bros. / SF Studios

Problem (igjen): Til tross for høyt tempo og en håndfull gode stunts, og et relativt velkoreografert klimaks på et nedlagt tivoli, med Robbie på rulleskøyter, er «Birds Of Prey: And The Fantabulous Emancipation Of One Harley Quinn» (puh igjen) mer «Charlie’s Angels» (2000) enn «Kill Bill» (2003).

En markedsføringskampanje som er bedre enn produktet den reklamerer for. Der har du «Birds Of Prey: And The Fantabulous Emancipation Of One Harley Quinn». En én time og førtini minutter lang trailer for noe som egentlig aldri kommer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder