MOTVILLIG: Dafne Keen og Hugh Jackman på tur i «Logan: The Wolverine» Foto: 20th Century Fox

Filmanmeldelse «Logan: The Wolverine»: Kvass klo-massakre

Å se Hugh Jackman i sin siste film som Wolverine er som å se en gammel cowboy sette seg i salen og ri inn i solnedgangen. En blodrød en.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 5 prikker

ACTION/DRAMA/SCI-FI

«Logan: The Wolverine»

USA. 15 år. Regi: James Mangold.

Med: Hugh Jackman, Patrick Stewart, Dafne Keen, Boyd Holbrook, Stephen Merchant

«Logan» er en superheltfilm som sprenger grenser - ved nettopp ikke å være så opptatt av voldsomme eksplosjoner.

Leste du: Gir seg i «X-Men»: – Jeg er ferdig

Det vil si: Du får helt klart din dose andpusten action, puststoppende biljakt, høyfrekvent nærkontakt og storslagne kampscener. Men «Logan» er også mye mer.

Vi har fulgt Hugh Jackman som Logan gjennom 17 år, ørten «X-Men»-filmer fram og tilbake i tid, og to tidligere solofilmer. Det har gått opp og ned med både Wolverine og kvaliteten på filmene, men «Logan» er en så verdig avskjed at det gjør vondt i hjertet.

Hovedpersonen selv er så medtatt når vi møter ham igjen at det minner om de destruktive sjelene i tidligere filmer der Mangold har både manus og regi – som «Girl, Interrupted» og «Walk the Line». Det er mørkt.

Året er 2029. Mutanter er så godt som utryddet og Logan jobber som limousinsjåfør for å kunne skjule og ta vare på 90-årige og skrantende Charles Xavier. Med seg på laget har han den Nosferatu-lignende mutanten Caliban (nykommer Stephen Merchant) og etter hvert den unge jenta Laura (Keen) som når gjennom tåkeheimen og vekker Xaviers interesse.

PASSER PÅ: Logan prøver å ta vare på en Professor X med løpsk hjerne i «Logan». Foto: 20th CENTURY FOX

Fikk du med deg: Hugh Jackman reddet barn på stranden

Det ampre forholdet mellom Logan og Laura minner om det mellom den unge jenta og den eldre drukkenbolten i «True Grit». Og på mange måter er «Logan» en western og en road movie, noe den understreker selv ved å ta westernklassikeren «Shane» (1953) med inn i handlingen.

Selv om Logan også før har havnet i en motvillig formynderrolle, er Lauras aggressivitet og kapasitet langt unna hva vi har sett fra for eksempel Rogue tidligere. Og Keen funkler som en stoisk stjerne i den røffe rollen.

Det mest bemerkelsesverdige med «Logan» er at den tar seg tid til å dvele ved dramaet og karakterene – og fraværet av spesialeffekter. De er selvsagt der, men i motsetning til «X-Men»-filmer flest, lener den seg ikke på dem. Filmens betydelige andel action bæres av god, gammeldags nitid koreografi, stunts og hypermobil kameraføring, framfor kjapp klipping og CGI.

Les mer: Ingen flere «X-Men»-filmer med Lawrence

AMPER: Dafne Keen storspiller som Laura. Foto: 20TH CENTURY FOX

Men «X-Men»-fans: Fortvil ikke! Det blir nok av gjennomboring av hodeskaller og andre kroppsdeler mens Laura og Logan knytter bånd i en slags blodsprutballet. Du får bare et stort sett troverdig drama med på kjøpet.

Når Jackman i tillegg både ser ut som og spiller som en bitter Clint Eastwood, er det hele så nydelig – unnskyld: rått – at man nesten blir rørt (OK, jeg felte faktisk en tåre).

Selvfølgelig tipper filmen over i øyeblikk av seig sentimentalitet, og av og til nøstes historietrådene litt vel lettvint opp. Men det er lov: Det er tross alt en superheltfilm.

Hugh Jackman har selv lenge sagt at dette blir hans siste runde som den piggete muskelbunten. Men alle som har sett et par superheltfilmer – eller lest Bibelen - vet at en tilsynelatende slutt ikke nødvendigvis er siste ord.

Men er «Logan» det, sier jeg bare «Amen».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder