«X-Men» nå og da

«X-MEN: DAYS OF FUTURE PAST»

Superhelter på to tidsplan i «X-men: Days Of Future Past».

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Alle som ikke har en bachelor eller høyere i «X-Men universet», kan egentlig bare droppe denne nye installasjonen i det evig pågående eventyret.

Men for å si det enkelt: Det vi her får «oppleve», er at de unge karakterene fra «X-men: First Class» (2011) får besøk fra fremtiden av sine eldre jeg. Det er med andre ord en tidsreisehistorie, og en dollarduftende anledning for produsentene å kombinere skuespillerne fra den forrige haugen «X-Men»-filmer - Ian McKellen, Patrick Stewart, Halle Berry, Hugh Jackman - med de fra den nye: James McAvoy, Michael Fassbender og Jennifer Lawrence. Med mange flere.

PÅ TO PLAN: James McAvoy spiller den unge Charles Xavier, som her besøker en eldre versjon av seg selv, spilt av Patrick Stewart. Foto. AP

Et sjeldent tilfelle av superheltfilmen som stort «ensembledrama», kan med litt velvilje si, full av sonore røster og isolert sett dyktige skuespillere som nesten alle får for lite å gjøre (unntakene er McAvoy, Fassbender og Jackman).

Målsettingen med tidsreisen da? Redde verden, selvfølgelig, heri opptatt mutantenes fremtid. Fremtiden er nemlig et ugjestmildt sted. Ikke minst de mutantfiendtlige Sentinel-robotene er ordentlig kultne.

Det er Wolverine - ved den musklete Jackman - som blir sendt tilbake for å forandre historiens gang. Han våkner opp i 1973, til lavalamper ved vannsengen, Roberta Flack på radioen og Richard Nixon i Det hvite hus. Noe av det første han må gjøre, er å redde Xavier og Erik Lehnsherr, så de kan vokse opp til å bli henholdsvis Professor X og Magneto. Førstnevnte er i 1973 en bitter, slagen ung mann. Sistnevnte sitter stengt inne i en betongbunker under bakken i midten av Pentagon-bygget, mistenkt for å ha vært involvert i drapet på John F. Kennedy (også han, ifølge filmen, av mutantslekt. Stopp pressen!).

Det er på vei ut av dette fengselet at filmens beste scene utspiller seg, idet den unge Quicksilver (Evan Peters) beveger seg så raskt at tiden synes å stå stille, og sørger for at Pentagon-vaktene uskadeliggjør seg selv. Det er en både vakker og morsom sekvens.

Senere er målet å finne Raven, eller Mystique (Lawrence; naken, blå), og å stikke kjepper i hjulene for industrimagnaten Bolivar Trask (Peter Dinklage). Og omtrent her er det at alle andre enn den mest nidkjære Marvel-nørden vil falle av.

Regissør Bryan Singer, som her begår sin første «X-Men»-film siden «X2» (2003), opererer på et høyere nivå enn hva som er gjengs på superheltfeltet. Kameraføringene er glidende og myke, og den kalde, kliniske visuelle elegansen hans er ofte svært stilig å se på. Han er heller ikke redd for å slå på stortrommen. Både en gigantisk stadion og Det hvite hus blir satt i spill i løpet av filmens klimaks.

Men i enda større grad enn superhelteventyr flest, er «Days Of Future Past» en film som nesten utelukkende henvender seg til menigheten. For alle andre vil de to timene virke meget lange.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder