MAI-SEPTEMBERROMANSE: Jamie Bell og Annette Bening i «Filmstjerner dør ikke i Liverpool».
MAI-SEPTEMBERROMANSE: Jamie Bell og Annette Bening i «Filmstjerner dør ikke i Liverpool». Foto: Norsk Filmdistribusjon

Filmanmeldelse «Filmstjerner dør ikke i Liverpool»

FILM

Verdt å se for den fabelaktige Annette Bening alene.

Publisert:

DRAMA

«Filmstjerner dør ikke i Liverpool» («Film Stars Don’t Die In Liverpool»)

England. 9 år. Regi: Paul McGuigan.

Med: Annette Bening, Jamie Bell, Julie Walters.

Gloria Grahame (Bening) var en hyppig benyttet birolleskuespiller i 1940- og 50-tallets hardkokte film noirer. Hun var ikke så ofte i begivenhetenes sentrum, og oppnådde ikke helt femme fatale-status à la Lauren Bacall. Grahame var «bad girl»-typen, og «spilte alltid tøyta», som det sies i denne filmen om de siste årene hennes. (Hun mottok Oscar for beste birolle for «The Bad And The Beautiful» i 1952).

Utover på 50-tallet ble det lenger og lenger mellom de gode filmrollene. I 1979 befant Grahame seg i London, der hun spilte i «Glassmenasjeriet» på teaterscenen. Der traff hun den mange år yngre liverpudlianeren Peter Turner (Bell), en langt mindre fetert skuespiller, som hun innledet et forhold til.

Turner ble med Grahame til USA, men dro hjem igjen etter en tid. To år etter var Grahame tilbake i England. Og hun var syk. Turner og familien hans – mor, far og bror – tok henne inn i hjemmet sitt, mens de prøvde å kartlegge hvor ille det var stelt. «Filmstjerner dør ikke i Liverpool» utspiller seg dels i – nettopp – Liverpool, og dels i fortiden, der Grahame og Turners romanse spilles opp for oss.

Slik blir denne filmen en blanding av forloren Hollywood-glamour (Grahame bor i en trailer i Los Angeles; riktignok en fin én, ved havet), britisk kjøkkenbenkrealisme og en mai-septemberromanse.

Den har sine skjønnhetspletter. At regissør McGuigan velger å fortelle om oppbruddet fra to forskjellige perspektiver, føles overflødig og omstendelig. Vi trenger ikke å få det inn med teskje. Å spille «California Dreamin’» når paret forflytter seg til California, er også en slik klisjé som irriterer.

Det er likevel en svært severdig film, dette her, og årsaken heter Annette Bening. Muligens i motsetning til Grahame, er Bening en skuespiller hvis selvtillit bare synes å bli større med alderen (se også den praktfulle innsatsen hennes i «The Kids Are All Right», 2010).

Bening gir vitalt og sexy liv til Graham, som aldri fremstår som en purt tragisk figur (selv om hun blir oppfarende når noen påpeker alderen hennes). Hun danser. Hun flørter. Hun holder på å le seg ihjel når hun og Turner er på kino sammen, og John Hurt får flerret opp magen i «Alien: Den 8. passasjer» (1979). (Turner, på sin side, blir grønn i trynet).

Et voksent publikum vil være glade for at de gikk og så denne.

Her kan du lese mer om