«TOK DU DEN SISTE BOKSEN MED HONNI-KORN?!»: Det blir alltid noe trøbbel når Venom (Tom Hardy) er ute og handler. Peggy Lu ser forskrekket på. Sam Medina får unngjelde. Foto: United International Pictures

Filmanmeldelse «Venom»: Fort, søster! Motgift nå!

Årets 137. superheltfilm er som alle de andre, bare en god del dårligere.

SUPERHELTFILM

«Venom»

USA. 13 år. Regi: Ruben Fleischer.

Med: Tom Hardy, Michelle Williams, Jenny Slate, Riz Ahmed.

2 av 6

På an igjen: «Venom» er «den første i en serie Spider-Man karakter-relaterte spin-off filmer» i en serie kalt «Sony’s Marvel Universe», leser jeg på Wikipedia.

Så vet vi det.

Videre, for alle som ikke har doktorgrad i dette endeløse tullballet: Karakteren Venom ble introdusert i en «Spider-Man»-tegneserie 1984, og har dukket opp litt sånn dann og vann siden da, som regel som Spider-Mans fiende.

Vesenet er en «symbiote», en organisme fra verdensrommet som trenger å ta bolig i en menneskelig «vert» for å nå sitt fulle og hele ødeleggelsespotensiale på jordkloden.

Hvilket bringer oss hit, til den første filmen om denne ikke spesielt sentrale karakteren (det er litt som om Disney skulle lage en «spin-off» filmserie om Rikerud, erkerivalen til Onkel Skrue).

Det er Tom Hardy som har den tvilsomme æren av å spille Eddie Brock, den idealistiske journalisten som uforvarende blir infisert av Venom, og som må prøve å lære organisme-symbioten å oppføre seg ordentlig og bli en helt, han også. (Som om det ikke var nok av dem fra før).

Brock er i sitt sivile, ikke-infiserte liv på ferten av Carlton Drake (Ahmed), en ung, kvalm riking av Elon Musk-typen, som sender raketter ut i verdensrommet på jakt etter nye og ukjente remedier han kan bruke i medisinsk forskning, og som nå altså har brakt Venom-«parasitten» til jordkloden (og er skikkelig fornøyd med det).

ENKLERE DAGER: Før var Eddie Brock en ganske vanlig kar som likte å kjøre rundt i San Francisco på motorsykkelen sin. Så ble han infisert av noe slim, og nå må han redde verden! Foto: Frank Masi / United International Pictures

Utad er Drake mannen som er i ferd med å kurere kreft. Men Brock mistenker med rette at han er langt skumlere enn som så, og at han dessuten bruker livs levende mennesker som prøvekaniner.

Det går som det må gå, selv om det tar overraskende lang tid: Brock blir infisert av uhumskheten, og begynner å oppføre seg som om han har fått i seg noe skikkelig kjip knark. Han føler seg elendig. Han glemmer å barbere seg. Han blir fryktelig sulten (kylling er en favoritt). Og han blir mistenkelig god til å klatre og hoppe.

Vår helt blir selvsagt redd. Det blir eks-kjæresten hans Anne (Williams) også. På den annen side: Det kan selvsagt være greit å ha superkrefter når det kommer til å – åh, redde verden, for eksempel. Klarer Brock å bli dus med vesenet som har tatt bolig i kroppen hans, og bruke disse kreftene til noe fint, flott og knakende godt?

Regissør Fleischer har hatt mage til å kalle filmen han har laget for en «body horror»-film, og med det dratt giganter som John Carpenter og David Cronenberg ned på sitt nivå. Sannheten er snarere at manuset han har hatt å jobbe med minner sterkt om en science fiction-kalkun fra 1950-tallet.

«Venom», som i sin iver etter å tjene mest mulig penger har karret til seg en 13-årsgrense, og dermed også oppleves som overveiende barnslig, finner aldri en konsistent tone. Den er ikke særlig skummel, ikke særlig spennende og definitivt ikke særlig morsom.

«ER DET DEG, GENE SIMMONS?»: Nei, men nesten. Det er Tom Hardy som Venom. I «Venom»! Foto: United International Pictures

Filmen påkaller riktignok den kyniske latteren som kan følge av å se gode skuespillere nedverdige seg. Hardy, en pompøs herre, er ikke akkurat noen komiker, nei. Men det er latterlig å se ham late som. Michelle Williams synes vi bare synd på.

CGI-effektene ser billige ut, og Venom selv er en uinspirert post-«Alien» minste felles multiplum-kreasjon med store hoggtenner og siklende reptiltunge. Den beste actionscenen er den der Hardy, på motorsykkel, blir forfulgt av droner gjennom San Franciscos unike topografi. Den dårligste er en slåsskamp i lobbyen på et kontorbygg. Den er så mørk at det er umulig å få med seg hva som skjer.

Slutten er et gigantisk antiklimaks. Som om noen bare har sluppet manusbunken i bakken og sagt: «Jeg gir opp».

Det er akkurat nok ved «Venom» til at målgruppen – gutter i puberteten – vil utstå den. Men når historien en dag skal skrives om superheltfilmenes tragiske, katastrofale effekt på vår tids popcorn-populærkultur, kommer den ikke til å rettferdiggjøre en innskutt bisetning en gang.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder