HUD: Lyn og uvær kan gjøre ubotelige skade på huden. Her demonstrert av Jean Grey (Sophie Turner). Foto: Twentieth Century Fox

Filmanmeldelse «X-Men: Dark Phoenix»: Dunkelt fjas

Et eller annet sted inne i «Dark Phoenix» ligger det en fantastisk nyskapende superheltfilm. Det er bare veldig vanskelig å få øye på den.

VG:s terninger viser 2 prikker

Simon Kinberg, som tidligere har holdt seg på produsentsiden av filmene, har for første gang i sitt 45-årige liv satt seg i regissørstolen. Angivelig for å få «Dark Phoenix» tettest mulig på det litterære forelegget.

Det har han på ingen måte klart.

Men alle kromosomene i kroppen hans har definitivt prøvd hardt på å få det til. Den tolvte filmen i «X-Men»-universet er blitt en CGI-film som ikke vil være det. Et filmprodukt som drømmer om å være et sterkt psykologisk drama om tilhørighet og identitet. Om årsak og konsekvens. Om skjebne og ugjenkallelige valg. Om store følelser, og hvordan leve med dem (eller unngå dem).

les også

Filmanmeldelse «John Wick: Chapter 3 – Parabellum»: Bill. mrk.: «Hundeelsker og menneskehater»

Vi trenger ikke ta regla på samtlige «X-Men»-filmer her. De går gjerne fra håpløse «Apocalypse» (2016) til rørende «Logan: The Wolverine» (2017) på kort tid. Dessuten har historien om Greys mørke side vært forsøksvis behandlet den veldig, veldig, veldig dårlige «The Last Stand» (2006).

Det skulle man ikke trodd kunne gå galt en gang til, spesielt ikke med den vellykkede omstarten fra «First Class» (2011) og den enda bedre oppfølgeren «Days of Future Past» (2014) i mente.

Året er 1992. Mutantene og professor Charles Xavier (James McAvoy) er amerikanske helter med direktelinje til presidenten. De unge lovende mutantene prøver å balansere de ulike kreftene som river i dem på ulikt vis.

SIKT: «Beast» (Nicholas Hoult) og Charles Xavier (James McAvoy) om riktig håndtering av strømbaserte håndvåpen. Foto: Twentieth Century Fox

I sentrum står Jean Grey (Sophie Turner). Omeganivå-mutanten får via en slags kosmisk Tsjernobyl-hendelse i starten skalert opp kreftene sine til rundt regnet sterkest i galaksen. Historiens dybde kommer av hvordan hun etterhvert velger å bruke disse kreftene - og da betraktelig mer destruktivt enn forventet.

Sophie Turner har vel aldri vært den med mest utstråling i Game of Thrones. Her gjør hun Jean Grey nesten like kjølig som Sansa Stark, bare med enda mer mineralsminke. Det er ikke sikkert at den svake tolkningen er hennes skyld alene. Regidebutant Kinberg utviser generelt en ekstremt god evne til å få ut det flateste av alle skuespillerne sine, og ber aldri seeren investere noe emosjonelt i noen som helst.

les også

Filmanmeldelse «Rocketman»: Mann uten moderasjon

Til og med Michael Fassbenders Magneto, som tidligere har vært blant de beste tolkningene i denne versjonen av serien, gjør rollen omtrent like engasjerende som en leiebil. Han er derimot ingenting mot Jessica Chastain tafatte slemmetolkning; så lite til stede i seg selv at man nesten glemmer at hun er der, selv når hun snakker.

Et lite lysglimt, for de som kjenner tegneserien: «Dazzler» har en nydelig, men for liten scene.

«X-Men» har slitt med å komme seg bort fra stempelet som b-laget i Marvels filmunivers. Her er de derimot på god vei.

Til ytterligere divisjonsnedrykk.

FALT: «Dark Phoenix» introduserer Jessica Chastain som tidenes flateste slemming. Foto: Twentieth Century Fox

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder