Film: Tarantinos overdose

«DJANGO UNCHAINED»

Det er mye å fryde seg over i Tarantinos siste sjangerlek. Faktisk for mye av det gode.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Denne gangen er det spaghettiwestern Tarantino krysser med sørstatsdrama og vrir til etter egen oppskrift på moral og hevn - selvfølgelig godt dynket i blodsprut.

Historien er lineær (med et par tilbakeblikk) og følger slaven Django som kjøpes av den tidligere tannlegen, nå dusørjegeren, dr. Schultz for at han skal peke ut et par oppsynsmenn Schultz jakter på.

Når tyskeren finner ut at Djangos plan er å finne sin kone, som heter Broomhilda Von Shaft og var eid av en tysk familie, blir han fascinert. Og når Django også viser seg å være et naturtalent som dusørjeger, inngår de to et partnerskap. Det fører dem til det dype sør og plantasjeeieren Calvin Candie på Candyland.

Og Tarantino starter friskt. Både Waltz som den veltalende og overtalende Schultz og Foxx som lakoniske Django er en opplevelse å se i første del av filmen, som spruter av både overskudd og blod.

Som vanlig får fordums helter glitre i biroller, og Samuel L. Jackson gjør en uforglemmelig ekkel rolle.

Musikken er en nytelse i seg selv, og spenner fra originalverk fra spaghettiwestern-komponistlegenden Ennio Morricone, via Beethoven til gangsterrap. Du blir fôret med intense solnedganger og lekre landskap mens Tarantino også makter å formidle det rå dramaet i slavehandelen og livet på plantasjer.

En scene der Schultz hører Beethovens «Til Elise» fremført på harpe, kryssklippet med glimt av en slave som rives i filler av hunder, understreker filmens snev av alvor.

Futtet i filmen ebber noe ut mot andre halvdel. Riktignok byr den på Leonardo DiCaprio i en tolkning av Calvin Candie som kiler kaldt under huden, og en middagsbord-scene der regissøren mesterlig demonstrerer effekten av å la dialogsekvenser vare.

Men Tarantino har falt for fristelsen å pøse på med absolutt alle elementer han selv synes er festlige. Og for all del, det sammenfaller i stor grad med hva publikum synes er festlig, men i mangelen på selvsensur her fisler mye av spenningen ut i snåle sidespor og for tynne tråder.

Regissøren har gitt oss så mye bra før, men oppleves her, kasnkje nettopp derfor, som han repeterer seg selv uten å tilføre noe nytt.

«Django Unchained» kan nytes i drag underveis, men varer i nesten tre timer, og ser ut til å lide av at Tarantinos faste klipper, Sally Menke, har falt fra.

Når et klimaks utløses av Schultz' ord «Jeg klarte ikke å la være», sitter man igjen med følelsen av at det samme gjelder for regissøren selv.

INGVILL DYBFEST DAHL

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder