Bånd på Bond

«JAMES BOND: QUANTUM OF SOLACE»

Ingen tvil: Actionen er eksplosiv. Men «Quantum of Solace» står ikke godt nok som selvstendig James Bond-film.

  • Jon Selås

Artikkelen er over 11 år gammel

VG:s terninger viser 4 prikker

HANDLER OM: 20 minutter etter avslutningsscenen i forrige Bond-film, «Casino Royale», er vår uslåelige helt igjen forfulgt av grimme skurker på trange italienske veier. Han skal drepes!

Men det er, som vi vet, ikke enkelt å få til. Og nå er det blitt verre enn noen gang: Bond er nemlig på vill jakt etter skurkene som presset hans elskede Vesper slik at hun forrådte ham. Det leder ham ut på en verdensomspennende jakt, en stund endog med skurkene, CIA og hans egne i MI6 i hælene.

Men Bond er mer innbitt og mer målrettet enn noen gang: Det handler om hans personlige hevn-vendetta...

DOM: Det er en nokså annerledes James Bond vi får se denne gangen, med kinopremiere fredag. Endringene er både i filmens innpakning og lydbildet i tillegg til hele stemningen. «Karakter-regissøren» Marc Forster har tydeligvis betydd mye for en film, som synes mer skreddersydd Daniel Craig enn det vante Bond-universet.

Det går delvis bra. Actionen er meget tett og -pakket, mer enn i noen tidligere Bond-filmer. Kamera går helt innpå på de villeste forfølgelsesscener, de rappeste nedslagninger, tette skuddvekslinger og enorme eksplosjoner. Klippingen er ultraribbet; her er sannelig ikke mange pustepausene! Teknologien er, som alltid, imponerende, dog med vekt på etterretningsteknologi; når det gjelder våpen og andre dippedutter, er det helst pistol og never det går på.

Filmen er altså både god og patent og en sikker publikumsvinner.

Når jeg likevel er litt skuffet, skyldes det et par grunnleggende saker: «Quantum of Solace» står ikke godt nok på egne ben. Den blir en fortsettelse, eller kanskje helst en slags maxi-fotnote til forrige film. Det betyr et bånd på Bond, som kler den menneskelige superhelten litt for dårlig. Det blir rett og slett litt magert i utgangspunktet.

Legg så til at «fotnotens» magre story i tillegg ikke er aldeles glassklar, at superskurken i bleike Mathieu Amalric blir for blodfattig, humoren er nesten skrapt bort og at selve avslutningspoenget er enda en henvisning - ikke engang lett å følge - til «Casino Royale». Så forstår man at dette er langt fra fullkomment.

Men, og tross alt: Det er utvilsomt Bond. James Bond!

JON SELÅS

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder