Filmanmeldelse «Maleficent: Mistress of Evil»: Den «ondes» problem

Eventyret er uoriginalt. Men Michelle Pfeiffer skinner.

EVENTYR

«Maleficent: Mistress of Evil»

USA. 9 år. Regi: Joachim Rønning.

Med: Angelina Jolie, Elle Fanning, Michelle Pfeiffer.

Hva hjelper det å være snill så lenge alle tror at du er slem?

Det er dilemmaet den «mørke feen» Maleficent (Jolie) lever med i oppfølgeren til Disney-filmen fra 2015 (en nytolkning av eventyret om «Tornerose»).

Maleficent har oppdratt menneskebarnet Aurora (Fanning) som sitt eget. Men når Aurora nå skal gifte seg med Prins Phillip (Harris Dickinson), blir det dårlig stemning mellom menneskene i Ultstead og skapningene som bor i Heilandet.

Alle tror at Maleficent har kastet en forbannelse over Kongen (Robert Lindsey). Det de ikke vet, er at det er prinsens mor, Dronning Ingrith (Pfeiffer), som har konspirert i kulissene. I stedet for bryllup, fred og fordragelighet, brygger det opp til krig mellom menneskene og sivilisasjonen av feer som er blitt drevet under jorden.

Også Maleficent må velge side.

«Maleficent: Mistress of Evil» er både mer oppjaget actionpreget og mer sukkersøt enn den første filmen. Det er kun Tim Burton som kan forvente å få lov til å beholde noe av sitt særpreg når han tar oppdrag for Disney. Så det er ikke så godt å si hva den norske regissøren Joachim Rønning har bidratt med i denne sammenhengen, bortsett fra evnen til å få filmen ferdig i tide og innenfor budsjett, samt råde over de gigantiske datagrafikk-genererte «settene» og hordene med tusser, alver og troll.

Regissøren virker å ha vært mest interessert i det avsluttende slaget, som tar mye plass til en familiefilm med 9-årsgrense å være, og der John Carew opptrer i brøkdelen av et sekund.

Selve historien er – som sist – overraskende stusslig, for simpel for den lange spilletiden (118 minutter). Så det er godt at det er mye å se på: Den mørke skogen og de pussige kreaturene, for eksempel. Og Angelina Jolies ansikt, et av de mer ekstraordinære i nyere filmhistorie.

Kinnbeinene hennes ser ut dødelige våpen, og ansiktshuden som edel marmor. Selve karakteren hennes gjør imidlertid mindre inntrykk denne gangen. Noe av årsaken til det kan være at Michelle Pfeiffer, som har gjort mye godt arbeid i det siste, mer eller mindre stikker av med hele filmen. I den grad vi kommer til å huske noen fra «Maleficent: Mistress of Evil», er det henne.

Det er et fantasyepos uten plagsomme innslag av originalitet, dette her – utført på funksjonelt, tilsynelatende uinspirert vis. Men i 2019, året til «Dumbo», «Aladdin» og «Løvenes konge», bør vi kanskje være glade for at Disney lager filmer basert på «nye» (vel) historier i det hele tatt, uansett hvor generiske de måtte være.

En hit? Høyst trolig.