BLORDRØD JUL: Imogen Poots i «Black Christmas». Foto: Universal Pictures / United International Pictures

Filmanmeldelse «Black Christmas»: Feministisk slasher-skrekk

Uferdig manus blir film. Men ideen var ikke dum.

SKREKKFILM/SLASHER

«Black Christmas»

USA. 15 år. Regi: Sophia Takal.

Med: Imogen Poots, Aleyse Shannon, Britanny O’Grady, Lily Donoghue.

VG:s terninger viser 3 prikker

Feministisk slasher-skrekkfilm, går det an da? Ja, selvfølgelig. Burde vært flere av dem, egentlig.

«Black Christmas» – inspirert av «The Handmaid’s Tale», vil jeg tro, og produsert av det aktive «cheap’n’cheerful»-skrekkfilmselskapet Blumhouse – er et dugelig forsøk. I alle fall inntil filmen blør tom mot slutten.

Den er glemt i dag, men «Det er morderen som ringer» (1974) var i sin tid et pionerarbeid innen skrekkfilm-undersjangeren «slasher». Hvori en eller flere psykopater, som regel menn, jakter ned og dreper mennesker, som regel unge jenter, med kniver og/eller andre skjære- og huggeredskaper.

SLASHEREN RINGER ALLTID TO GANGER (MINST): Imogen Poots og en ukjent uvelgjører i «Black Christmas». Foto: Universal Pictures / United International Pictures

«Black Christmas» lener seg i noen grad på originalforelegget. Den utspiller seg i hvert fall, som forgjengeren, på et amerikansk college, der medlemmene i et søsterskap, Mu Kappa, begynner å få truende tekstmeldinger fra et ukjent nummer, oppkalt etter universitetets grunnlegger.

Utover selve settingen, kunne ikke «Black Christmas» vært mer 2019, dog. Filmen er full av temaer vi kjenner igjen fra «kulturkrigene» anno akkurat nå, spesifikt de amerikanske (som jo alltid svømmer over Atlanteren før eller senere).

Det viser seg at bysten av grunnleggeren, Hawthorne, er fjernet fra universitetsområdet av aktivister. Fyren var rasist, sexist og slaveeier. Litteraturprofessoren Gelson (Cary Elwes) står på sin side i fare for å få sparken, anklaget for å aktivt underspille kvinnenes rolle i kanonen.

ENGLER I SNEEN?: Vi avslører ikke for mye ved å si at det som skjer på dette bildet, ikke er like hyggelig som det kan se ut til. Lucy Currey i «Black Christmas». Foto: Universal Pictures

Vår heltinne Riley (Poots) ble dopet ned og voldtatt av en medstudent for tre år siden. Gjerningsmannen var president i brorskapet som i sin tid var grunnleggerens eget, og Riley møtte døve ører hos politiet: «Det er så vanskelig å bevise, vet du. Vi har dessuten andre ting å gjøre».

Hei, kommentarfeltkriger! Ikke «ta til» tastaturet riktig ennå! Vær klar over at «Black Christmas»’ omgang med disse brennhete spørsmålene i tiden, disse «buzz»-ordene som får «internett til å koke» («SJWs» – «social justice warriors», «campus rape», «#NotAllMen» og et utall andre), er langt mindre humørløs enn jeg nå får det til å høres ut som.

I en drøy times tid funger «Black Christmas» faktisk både som skrekkfilm og samtidssatire. Synd da, at manuset – som er slumsete hele veien – kollapser totalt i oppløpet, og at klimakset føles billigere enn First Price-ribbe.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder