Film: Storslått overflate

«HUGO CABRET»

«Hugo Cabret» er blitt en vakker film om filmens magi. Men magisk er den ikke.

ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Det er bare å innrømme at når en film er nominert til ti Oscar-priser og vinner fem, har man høye forventninger. «Hugo Cabret» er i tillegg Martin Scorseses første forsøk på familiefilm. Igjen: Forventninger.

Filmtittelen er også navnet på en gutt som bor i hjertet av togstasjonen i 1930-tallets Paris. I et glemt værelse i et skjult, indre maskineri, holder Hugo til alene. Etter å ha blitt forlatt av en fordrukken onkel hvis jobb er å vedlikeholde alle klokkene på stasjonen, tar Hugo over jobben så ingen skal merke at onkelen er borte og sende ham på barnehjem.

Han overlever ved å stjele mat på stasjonen, i en daglig katt og mus-lek med stasjonsinspektøren, spilt av Sacha Baron Cohen, og hans ivrige dobermann.

Hugos eneste «venn» er en rusten robot han prøver å restaurere. Den og en notisblokk er eiendelene han har fra sin avdøde far. Men for å klare jobben må Hugo stjele smådeler fra reparatøren Georges som har egen butikk på togstasjonen. Når Georges fakker ham og truer med å brenne notisblokken, tvinges Hugo ut fra klokkemaskineriet og inn i bylandskapet.

Her møter han jevnaldrende Isabelle, som oppfostres av Georges, og finner ut at hun bokstavelig talt har nøkkelen til både robotens - og Georges' hemmelighet.

Scoresese sparer ikke på det visuelle kruttet når han skal hylle filmens innovatører. Noen scener er rene rekonstruksjoner av kjente sekvenser fra filmens ungdomsår.

Vi har Hugo som henger i en klokkeviser høyt over bakken, i likhet med Harold Lloyds klokkestunt i «Safety Last» fra 1923. I flere sekvenser ser det også ut som om et tog kommer til å brase inn i perrongen, slik publikum fryktet da Lumière-brødrenes «The Arrival of a Train at La Ciotat Station» først ble vist i 1896. I andre sekvenser ser vi en blanding av autentiske klipp og filmens versjon av flere av Georges Méliès' filmer.

Men ut over den storslåtte visuelle prakten, som er som sukkertøy for synsnerven, feiler filmen i å engasjere.
De fleste karakterene er pastisjer av filmhistoriens karikerte arketyper. Mysteriet rundt Hugo er svært bredt, og nøstes langsomt opp. Handlingen brytes opp med mindre, stumfilmaktige sketsjer med de andre rollefigurene på togstasjonen, som nikk i retning Chaplin og Keaton, og også senere filmgenier som Peter Sellers.

Filmen handler vel så mye, om ikke mer, om Scorseses fascinasjon for film som om Hugos mysterium. Disse trådene henger selvsagt sammen og er tvinnet i hverandre, men i all den grad dette er laget som familiefilm, burde også de yngre publikummerne kunne henge med Hugo gjennom drøye to timer.

Filmen som viser et utall mekanismer i detaljrik funksjon, blir en anelse for mekanisk og intrikat.

«Hugo Cabret» er fin både på overflaten og i suggererende kamerasvev i dybden av filmens univers. Men når den visuelle fascinasjonen gir seg, blir man sittende og ønske det ikke bare var en film OM filmens magi, men også en magisk film.

INGVILL DYBFEST DAHL

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder