Filmanmeldelse: Blindsone - Vondt, nært og fryktelig

FILM

Bunnsolid Pia Tjelta i historie som begrenses av sitt eget format.

Publisert:

DRAMA: Blindsone
Norge, 12 år
MED: Pia Tjelta, Anders Baasmo Christiansen, Per Frisch, Marianne Krogh, Oddgeir Thune
REGI: Tuva Novotny

«Blindsone» er modig.
Ikke bare fordi den i form er en eneste lang, uavbrutt tagning, en onetake. Et grep også Erik Poppes «Utøya 22. juli» benytter seg av i dette filmåret. Men også fordi den lar nesten hele filmens troverdighet og tyngde hvile på Pia Tjelta. I hennes filmkarrieres sterkeste rolletolkning overbeviser hun med intens kraft av desperasjon og angst.
Hadde ikke Tjelta levert, ville Tuva Novotnys debut som auteur («Dag»-skuespilleren står bak både manus og regi) fremdeles vært en interessant film. Lagløftet som ligger i bunn gjør det alene til en teknisk imponerende kinoopplevelse. Novotnys styrke er at hun har fått med seg så mange dyktige og erfarne skuespillere at filmen i seg selv ikke kan bli direkte dårlig.

For selve smerten, innlevelsen, og det som får det til å knyte seg i magen på én flere ganger, finnes det ingen enkel teknisk snarvei til. Inni her er også Anders Baasmo Christiansen vel så god, som først sint, så maktesløs far i samme situasjon. Samt Oddgeir Thune, som får en til å beholde troen på at om alt kollapser, så har vi i alle fall velfungerende og tilstedeværende helsevesen.

Totalt er det knapt en håndfull skuespillere som trekker filmen framover, men det er altså Pia Tjelta som gjør den sentrale forskjellen. Fra hun tar over skjermen et stykke uti handlingen unngår hun nesten aldri oppmerksomheten til det håndholdte kameraet til Jonas Alarik. I så måte må det hun gjennomfører her både sammenlignes med tett teaterproduksjon og en formidabel idrettsprestasjon. At det har vært spilt inn tre ganger før man var fornøyd gjør resultatet enda mer imponerende.

Formen gjør at man nesten ikke føler regissøren. Kamera gir akkurat den følelsen av dokumentar og nærhet som bidrar til at dramatiseringen merkes mer troverdig.

Man tror på at det som skjer har skjedd, selv om filmen har ekstremt profilerte skuespillere i hovedrollene. Utfordringen er at historiens handling og minutt-for-minutt teknikk leder opp mot en mye mer åpen slutt enn nødvendig. Slik at det nesten virker som om man har gått litt tom for idéer. Joda, livet har heller ingen gode og umiddelbare konklusjoner.

Likevel føles avslutningen noe mer uforløst og skuffende utdradd enn det man forventer når farten først skrus opp.

Her kan du lese mer om