«TRYKK DET!»: Tom Hanks som Ben Bradlee i «The Post».
«TRYKK DET!»: Tom Hanks som Ben Bradlee i «The Post». Foto: Niko Tavernise / Nordisk Film Distribusjon

Filmanmeldelse «The Post»: Trykksverteromantikk

FILM

Pornografi for pressefolk.

Publisert: Oppdatert: 15.02.18 22:55

DRAMA

«The Post»

USA. 12 år. Regi: Steven Spielberg.

Med: Tom Hanks, Meryl Streep, Bob Odenkirk.

De er ikke ofte journalister har muligheten til å se seg selv som hvite riddere på det store lerretet. Så det sier seg selv at det blir spaltemeter hver gang standen – en av de mest selvopptatte yrkesgruppene som finnes – blir viet oppmerksomhet fra Hollywood-hold.

«Alle presidentens menn» (1976) står fremdeles, over 40 år etter at den ble laget, som selve kroneksemplet på en perfekt pornofilm for journalister. I 2015 kom «Spotlight», som la vekt de mindre glamorøse aspektene ved yrket, nemlig all den kjedelige gravingen. Det var en god film, trass i at den var uhyre konvensjonell i uttrykket.

Steven Spielbergs «The Post» er også god og konvensjonell, men på en annen måte. Hollywoods fremste sentimentalist demonstrerer nok en gang at han har et utmerket håndlag med gode, gammeldagse heltehistorier. Spesielt når helten er Tom Hanks.

Hanks spiller Ben Bradlee, sagnomsust redaktør i The Washington Post. I 1971 ble publikasjonen hans fremdeles sett på som en regional avis. Lillebrorkomplekset den slet med overfor The New York Times, var prekært.

Men Bradley, som var en av John F. Kennedys beste venner, var ambisiøs. Det var The New York Times som først fikk tak i utdrag av de såkalte «Pentagon-papirene»: Den massive rapporten som dokumenterte at de amerikanske styresmaktene i årevis hadde visst at krigen de førte i Vietnam, var umulig å vinne (og at regjeringen hadde løyet til folket og Kongressen). Men det var The Washington Post som i overført betydning satt punktum i saken.

Det var ingen selvfølge at avisen skulle våge å å trosse Justisdepartementet og president Nixon, som tok publiseringen av lekkasjen til USAs høyesterett. Det var en pris å betale, ikke minst for The Washingtons Posts’ eier, Kathleen Graham (Streep). Hun var ikke bare en nær venn av Robert McNamara, den tidligere forsvarsministeren som bestilte rapporten, og som kom svært dårlig ut av den. Graham var også i ferd med å børsnotere selskapet, som hun arvet da ektemannen Phil begikk selvmord i 1963. Hun hadde mye å vinne på å sitte stille i båten.

Spielbergs Graham er en distré sosietetskvinne som gradvis finner styrke nok til å «do the right thing». Til å begynne med fikler hun med brillene og papirene sine, og blir ignorert av sitt eget styre. Hun går fra middagsbordet når mennene begynner å snakke om viktige ting som politikk. Etter hvert, oppildnet av den barske Bradlee, blir hun en ytringsfrihetsheltinne, hun også.

Spielberg unngår ikke klisjeer, verken i persontegningene eller i filmen som sådan. Han oppsøker dem aktivt. Antikrigsdemonstrantene i Washingtons gater synger Dylan-sanger. Det spilles Creedence Clearwater Revival i den korte sekvensen fra Vietnam-jungelen. Journalister sier ting som «jeg tror vi har noe her!», og redaktører istemmer med «trykk det!». Dialogen er av og til kunstig full av informasjon om ting som har skjedd før vi kom inn i kronologien.

Lydsporet er litt vel innstilt på å fortelle deg hva det er du skal føle, og linjene «The Post» trekker til nåtiden – Edward Snowden, en president som hater den frie pressen – er (over-)tydelige.

Det er Spielberg på det jevne, dette her. Men Spielberg på det jevne er fremdeles ganske bra. Tagningene hans er flotte. Kameraet glir grasiøst gjennom kontorlandskaper og rettssaler, alltid på vei mot et ansikt som gir oss mer informasjon. Og filmen er velspilt. Selvfølgelig er den det.

«The Post» rundes av med et vink til Watergate-skandalen. Den ble The Washington Posts stolteste øyeblikk, større enn selv Pentagon-papirene. Således blir «The Post» en slags «prequel» til «Alle presidentens menn». Det er en film «The Post» ikke helt tåler sammenligning med.

Her kan du lese mer om