Filmanmeldelse «Harajuku»: Gløden på Oslo S

Julefilm om de som hverken har vasket gulvet eller pynte tre. Med sterk hovedrolledebut fra tidligere Skam-skuespiller.

DRAMA: Harajuku
Norge, 15 år
MED: Ines Høysæter Asserson, Nicolai Cleve Broch, Ingrid Olava
REGI: Eirik Svensson

Sosialrealisme trenger ikke være så innmari komplisert. Selv ikke i julen. Eirik Svensson gjorde mye godt i «Natt til 17.» i 2014. Hans andre film etter filmskolen viste en regissør med grep for detaljer og personinstruksjoner. Noe han har videreført i NRK-serien «Unge lovende».

Ikke minst samtaler virker å flyte mer naturlig enn hos mange andre.

Her tar 35-åringen dialogen videre med manusforfatteren til «Natt til 17.». Svenske Sebastian Torngren Wartin prøver å formidle deler av samme fremstilling: Hvordan fasader og sjokkendringer i hverdagsstabiliteten gjør oss mer sårbare enn vi innbiller oss.

Slik kan den i tematikk og intensitet minne om Tuva Novotnys «Blindsone», også en av de sterkere rene fiksjonsfilmene av året. Men «Harajuku» spilles ut mye mørkere og mektigere enn den først fremstår som. Der det å komme seg til tenåringenes favorittbydel i Tokyo, Harajuku, blir et konkret forløsende Utopia.

Spillefilmdebutant Ines Høysæter Asserson gjør en vel så overbevisende rolle som Pia Tjelta i Novotnys film. Hun er den tredje hovedpersonen med Skam-utspring denne filmhøsten, riktignok var hun ikke like fremtredende der som Lisa Teige og Tarjei Sandvik Moe. Men utvilsomt den som viser mest glødende og overbevisende talent, uavhengig av bakgrunn. Gjennom en nær og tydelig tolkning av femten år gamle Japan/cosplaybesatte Vilde som ikke helt føler hun hører til. Hverken hos moren, gjengen på Oslo S – eller faren. Sistnevnte en nølende Nicolai Cleve Broch som har kommet seg videre i samlivet med nye barn og en bitter og hatsk Ingrid Olava som samboer.

Karl Erik Brøndbo har filmet og lyssatt et nært og til tider direkte magisk kammerspill som hovedsakelig foregår på travelt Oslo S i lille julaften-panikk. Historien står seg ikke helt fram til konklusjonen. Noen troper blir hakket for tilgjorte. Mye gjør smertelig vondt, fordi det føles ekte. Dialogene er nydelige og naturlig keitete. Helheten blir dog noe svevende, for eksempel i bruken av animé for å minske avstanden mellom drøm og virkelighet. Og man kunne gjerne latt flere uløste tråder få mer plass til å vikle seg sammen.

«Harajuku» er en litt for kort fortelling som våger å være sosialrealistisk. Uten å henfalle til å la absolutt alt håp være ute. Og uten å farge dette håpet helt juletregrønt.