EN LIDELSESHISTORIE:  Javier Bardem og Jennifer Lawrence i «Mother!». FOTO: United International Pictures
EN LIDELSESHISTORIE: Javier Bardem og Jennifer Lawrence i «Mother!». FOTO: United International Pictures

Filmanmeldelse «Mother!»: Høyspent horror

FILM

«Hysterisk» er liksom bare fornavnet.

Publisert: Oppdatert: 15.09.17 10:08

DRAMA/HORROR

«Mother!»

USA. 15 år. Regi: Darren Aronofsky.

Med: Jennifer Lawrence, Javier Bardem, Ed Harris, Michelle Pfeiffer.

Regissøren Darren Aronofsky er i sannhet amerikansk films mest høyspente hysteriker.

Om du ikke fikk det med deg med «Requiem For A Dream» i 2000, eller med «Black Swan» i 2010, vil den nye filmen hans – stilisert som «mother!» med liten «m», uten at vi gidder å gi etter for ønsket – fjerne all tvil.

På overflaten er det en biologisk og psykoseksuell horrofilm, med bøtter og spann i gjeld til sjangersjefen Roman Polanski (spesielt «Avsporet», 1965; «Gislene», 1966; «Rosemary’s Baby», 1968 og «Leieboeren», 1976).

Les også: Se dokumentaren om Roman Polanskis dramatiske liv

Om vi går litt dypere finner vi en historie om en mann, spesifikt en kunstner, som bruker opp menneskene rundt seg, fordi forfengeligheten hans tror at han fortjener å få gjøre det.

Ett lag under det igjen kan «Mother!» sees som en kvasireligiøs allegori for hva vi er i ferd med å gjøre med vår «mor» jordkloden.

Filmvitere av alle slag vil utvilsomt kunne spa opp enda et sett mulige lesninger.

Hun og Han – ingen i denne filmen har navn – bor i et fabelaktig flott hus i et skogholt. Han (Bardem) er en poet så åndfull at han faktisk skriver på pergamentlignende papir med en gammeldags blekkpenn. Han er imidlertid midt i en alvorlig skrivesperre.

Hun (Lawrence) er den sikkert 30 år yngre ektefellen hans, og ansvarlig for alt det praktiske – inkludert oppussingen av huset. Poeten skriver ord som gir næring og livsmot til tusener av mennesker. Hun er en babymaskin ute av drift.

Maktforholdet i huset er med andre ord i ubalanse allerede før den fremmede mannen med den stygge hosten (Harris) banker på døren.

Etter ham, følger flere. Først den drikkfeldige, hovmodig frekke kona hans (en opplagt Pfeiffer i filmens friskeste rolleprestasjon). Dernest de to sønnene deres, samt «familie og venner».

Les også: Hollywoods heteste flørt

Poeten slipper dem alle inn. Han har et stort ego, og trenger et publikum. Hun, som bare ville gjøre hjemmet deres «til et paradis», får sine intimsoner krenket én etter én. Men det blir i alle fall sex med Han av det, for første gang på lenge, og sannelig et barn også.

Vi kan ikke si noe særlig om hva som skjer etter de ni månedene. Annet enn at «rabalder» blir et altfor, altfor svakt ord, og at Aronofsky overgår seg selv i overdramatisk camp (er han vår tids svar på Ken Russell? Da spør jeg ikke bare fordi den siste halvtimen av «Mother!» minner om «Tommy», 1975).

Det må sies at Jennifer Lawrence, best når hun spiller sterk, har en lite takknemlig rolle her. Hun går rundt og spiser medisiner som ser ut som om de har stått i skapet siden 1800-tallet (slik at vi spør oss: foregår alt i hodet hennes?), med det samme bekymrede ansiktet, mens kameraene følger hodet hennes i tette closeups, gjerne bakfra. Det er en monoton innsats, i en film som er en halv time for lang.

Les også: «The Fountain» – PompøstThe Fountain» – Pompøst

Aronofskys symbolikk er overmoden som en brun banan. Jeg tenker blant annet på den vaginaformede blodpølen, ja. Marerittet han tegner opp er absurd, barokt og feberhett, til syvende og sist en slags parodi på et mareritt. Regissørens mål er det absolutte pandemonium, og han er villig til å koke «budskapet» i kålen for å komme dit.

Håndverket er gildt, veldig talentfullt. Og meningsmulighetene (var ikke det et gahrstøresk ord, kanskje?) er som sagt mange nok til å gi enhver mye på tygge på.

Personlig synes jeg at Aronofsky har en fatal hang til kitsch. Det gjelder ikke bare denne, men alle filmene hans. Ikke dermed sagt at folk med over middels stor filminteresse bør hoppe over det han lager. «Mother!» inkludert.

Se også: Trailer for «Black Swan» fra 2010, som også er regissert av Darren Aronofsky:

Her kan du lese mer om