PÅ DISCODANSENS VINGER: Julianne Moore i «Gloria Bell». Foto: Jaimie Trueblood / Selmer Media

Filmanmeldelse «Gloria Bell»: Fabelaktig feelgood for 50+

Livet begynner ved – nærmere 60? Julianne Moore (58) har i alle fall aldri vært bedre.

DRAMA

«Gloria Bell»

USA. 12 år. Regi: Sebastián Lelio.

Med: Julianne Moore, John Turturro, Michael Cera.

5 av 6

Gloria Bell (Moore) vil være med på dansen. Hun er middeladrende, har voksne barn, hun ble skilt for mange år siden. Men hun er ikke ferdig.

Gloria går på yoga og i latterterapi, og prøver, etter påtrykk fra eksmannens kone nummer to, å røyke marihuana også.

Best av alt liker hun å gå på nattklubb og danse til gamle, gloriøse discoslagere fra 1970-tallet. Hun beveger seg, om sant skal sies, litt som Elaine i «Seinfeld». Men hun elsker å gjøre det, og hun tror på løftene i de fine, fine sangene.

En kveld treffer hun Arnold (Turturro). De to forelsker seg. De er bra mennesker, begge to. Romansen blir likevel ikke en discodans på roser. De er voksne. Voksne mennesker kommer med bagasje og lange biografier.

KJÆRLIGHET – NÅ OGSÅ FOR VOKSNE!: Julianne Moore og John Turturro i «Gloria Bell». Foto: Jaimie Trueblood / Selmer Media

Spesielt Arnold har vanskelig for å frigjøre seg fra fortiden. Han har en eks-kone og to døtre som trenger ham, tilsynelatende til absolutt alt, og han er generelt overfølsom for deres behov.

Gloria selv har en sønn (Cera) og en datter (Caren Pistorius) hun jobber hardt for å veilede gjennom det som bør være deres beste år, og venninner i samme alder som ikke er like attraktive på arbeidsmarkedet lenger. Livet. Det er mye å tenke på. Alltid noe som forstyrrer.

Filmanmeldelse: 60 er det nye 20

Den chilenske regissøren Sebatstián Lelios amerikanske nyinnspilling av sin egen film fra 2013 – den gang het den bare «Gloria» – står ikke tilbake for den dypt sjarmerende originalen. Hvori Gloria, da spilt av Paulina Garcia, fremsto som noen hakk mer trassig. Denne nye, amerikanske er faktisk enda litt bedre.

Man kan, dersom man ønsker, anføre at Julianne Moore er for glamorøs til å spille – ikke en grå mus akkurat, men et «vanlig menneske» sent i 50-årene. Skuespilleren kan liksom ikke hjelpe for at hun er en av verdens mest magnetiske kvinner.

VIL LEVE FØR HUN DØR: Julianne Moore i «Gloria Bell». Foto: Hilary Bronwyn Gayle / Selmer Media

Men altså. Moore et helt vidunderlig i denne rollen. Hun verken overspiller eller underspiller, tigger ikke om medynk, soler seg ikke i glansen – hun bare er «Gloria», et menneske man fra første møte ønsker det aller, aller beste for.

Dette ikke til forkleinelse for de andre skuespillerne (dette er en velspilt film). Turturro er også grisegod, og kjærlighetsforholdet mellom ham og Gloria er troverdig kleint; nervøsitet og erotikk inkludert.

Men Moore er filmens alfa og omega i en slik grad at det nesten er umulig å forestille seg den uten henne. Hun stråler, helt uten å stråle for mye. Om du skjønner.

Bare kjipe folk vil kunne mislike stort ved «Gloria Bell». Kvinner i, eller over, «en viss alder» vil føle at den er et kjærlighetsbrev rett til dem.

Herlig film.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder