Filmanmeldelse: Apekalypse nå!

«DAWN OF THE PLANET OF THE APES»

Hvor lenge var Adam og apen i paradis?

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Når så du sist en sommer-«blockbuster» så gripende som «Dawn Of The Planet Of The Apes»? Det må ha vært i 2011, da den første installasjonen av denne tredje runden med «Apeplaneten»-filmer, «Rise Of The Planet Of Apes», hadde premiere.

Mye er skjedd på de «ti vintrene» siden sist. En «apeinfluensa» har tatt livet av store deler av jordens befolkning. De nye, intelligente apene har utviklet språkevner og grunnlagt landsbyer i skogene. Fremmedfrykten mellom ape og menneske er større enn noensinne.

En menneskeenklave som bor i de ugressovergrodde restene av det som var San Fransisco, trenger brensel og strøm. Håpet er å kunne kontakte omverdenen, og opprette kommunikasjon med andre overlevende. For å kunne gjøre dette, må de trenge inn i apenes domene i skogene, der den mest intelligente apen av dem alle, den majestetiske Caesar (fantastisk spilt, via «motion capture»-teknikken, av Andy Serkis), er leder.

Caesar, som ble «oppdratt» av et menneske i den forrige filmen, er ikke avvisende. Men Koba (Toby Kebbell) er. Også menneskene, anført av sindige Malcolm (Clarke) og Ellie (Russell), har en skeptisk femtekolonnist i sin midte (Carver, spilt av Kirk Acevedo).

Det er duket for konfrontasjon, slik det alltid må være i filmer som dette. Ape mot menneske, menneske mot menneske, ape mot ape. Det er også duket for tragedie av shakespearske dimensjoner (spesifikt «Julius Caesar»), i en setting som føles klassisk som en gammel western.

Som man skjønner: Konflikten i «Dawn Of The Planet Of The Apes» er en dramatisk arketype. Vi er blitt servert denne historien et utall ganger før. Hadde det ikke vært for at halvparten av de involverte i denne konflikten er dyr og ikke mennesker – vel, så hadde denne filmen vært trett og uoriginal. Et inntrykk som understrekes av at apene i filmen er langt mer komplekse vesener enn de bleke menneskene.

Apene gjør hele forskjellen, og gjør dette til noe mer tragisk og rørende enn et konvensjonelt actiondrama. «Dawn Of The Planet Of The Apes» føles som en frisk allegori for konflikt, og det er vanskelig – når man ser den sommeren 2014 – å ikke assosiere til Gaza.

Vi har sett menn på hest som tar til våpen før. Men vi har ikke sett aper på hest som gjør det samme. Vi har sett krig og svik på film før, men aldri helt som her. «Dawn Of The Planet Of The Apes» spiller på vår naturlige sympati for dyr, og blir rørende som et resultat av nettopp det. Billedspråket er sentimentalt poetisk, og bruken av 3D er for en gangs skyld berettiget. Bildet er både skarpt og uvanlig lyst til 3D og være, og skogene ser saftige og frodige ut.

Filmens «budskap» er av pose- og sekkslaget: Den er mot vold og krig, men litt for også. Den er, med sine over to timer, langdryg. Menneskene i den er som nevnt helt uinteressante.

VG:s terninger viser 4 prikker

Alt i alt er det likevel usannsynlig at det blir satt opp en bedre «popcornfilm» enn denne på kino i sommer.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder