DRAMA: Jesper Christensen som Kong Haakon og Anders Baasmo Christiansen som kronprins Olav løper i sikkerhet under et tysk bombeangrep mot dem i Nybergsund i aprildagene 1940 i «Kongens nei». Foto: NORDISK FILM DISTRIBUSJON AS IKKE VG-BILDE

Filmanmeldelse: «Kongens nei»

Stort «ja!» til «Kongens nei»!

Intensitet, dramatikk, realisme og menneskelige følelser er hovedigrediensene i Erik Poppes meget medrivende filmdiktning omkring den norske kongefamilien og tre aprildager i 1940 da tyske tropper invaderte Norge.

Jon Selås
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

DRAMA/KRIG

«KONGENS NEI»

Norge. Regi: Erik Poppe. Aldersgrense: 9 år. Med: Jesper Christensen, Anders Baasmo Christiansen, Tuva Novotny, Sofie Falkgård, Ingrid Ross Raftemo, Magnus Ketilsson Dobbe, Lage Kongsrud, Karl Markovics.

VG:s terninger viser 5 prikker

Skrev jeg diktning?

Selvfølgelig er det ! Norge har fostret generasjoner av historikere med siste verdenskrig som spesiale, aprildagene 1940 er gjennomforsket, omskrevet og tolket gang på gang.

Historikere har imidlertid aldri vært i stand til å bringe mennesker tilbake i live. Men det er akkurat det Erik Poppe er dømt til å forsøke på. Og han gjør det i tråd med alt han tidligere har regissert: det er mennesker, menneskelige følelser og menneskelige relasjoner som alltid er det viktigste.

Derfor må han dikte, formode, tolke og konkretisere på historisk grunnlag det delvis står strid om, da må han tilføre frykt, ømhet, skjebnefølelse, kjærlighet og menneskelig samkvem, selv fra de lukkede rom der ingen opptegnelser finnes. Og det gjør han bemerkelsesverdig bra!

Les også: «Kongens nei» er Norges Oscar-kandidat.

«Kongens nei» vil selvfølgelig vekke strid. Men den vil også bringe noen hundre tusen publikummere tilbake til norske kinoer til en norsk film. Høyst fortjent.

For som film betraktet, er den så god som den nesten kan bli – sine begrensninger til tross. Begrensningene ligger mye på det dramaturgiske plan: De ytre handlingene er, som man vil vite, i det store og det hele klarlagt. Det ønsker filmen å følge. Og dermed er noen verktøy i regikassen ubrukelige.

Til gjengjeld jobbes det sterkt med de virkemidlene som er til bruk: En slagscene viser ekkelt nok alvoret i det å faktisk bli skutt på; de tyske overveielsene mellom diplomatiske forsøk og ren krigsmakt, er interessante. Den intense og seriøse spenningen avløses av mindre, lysere partier – særlig når kongen leker med sine barnebarn under vanskeligst mulige forhold. Det er slike pustehull en slik – unnskyld uttrykket: også underholdende – film naturnødvendig må ha.

Jesper Christensen som kong Haakon. Foto: NORDISK FILM DISTRIBUSJON AS IKKE VG-BILDE

For Poppe og hans stab gjør mye ut av sitt materiale: Spenningsoppbyggingen før selve invasjonen er sammensatt og mønstergyldig bygget opp. Og midt i det hele: En fantastisk Jesper Christensen, dansk veteranskuespiller, som makter å gjøre sin rolle mindre til et nasjonalt ikon enn en rollebevisst og ansvarstynget regent, kjærlig og omsorgsfull og leken bestefar og familiemann i samme skikkelse. Til slutt blir han, som vi vil vite, også det ikonet Norge trengte i en ulvetid. Til gjengjeld forstår vi veien hans dit.

Filmen handler i overveldende grad om nettopp kong Haakon. Alle andre er bipersoner; kronprins Olav (Baasmo Christiansen) er mye av et brushode; kronprinsesse Martha en deltagende kvinne – så lenge hun er med; kronprinsbarna er først og fremst barn; utenriksminister Koht stadig, men litt skjematisk, handlende; statsminister Johan Nygaardsvold nok i overkant svett og unnvikende; stortingspresident C.J. Hambro mindre tydelig enn ventet. Og så videre. Start gjerne diskusjonen!

På den annen side: «Kongens nei» er en formidabel og meget, meget severdig film, som garantert på ny – og for nye generasjoner – blåser liv i vår egen, nyere historie.

JON SELÅS

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder