I SITT ANSIKTS SVE (R) D: Charlie Hunnam prøver seg på sverdet i steinen i «King Arthur: Legend Of The Sword». Gjett om han fikser biffen! FOTO: Daniel Smith / SF Norge.
I SITT ANSIKTS SVE (R) D: Charlie Hunnam prøver seg på sverdet i steinen i «King Arthur: Legend Of The Sword». Gjett om han fikser biffen! FOTO: Daniel Smith / SF Norge.

Filmanmeldelse: «King Arthur: Legend Of The Sword»: Sløvt sverd

FILM

Uinspirert opprinnelseshistorie.

Publisert:

EVENTYR/ACTION

«King Arthur: Legend Of The Sword»

USA/Australia. 12 år. Regi: Guy Ritchie.

Med: Charlie Hunnam, Eric Bana, Jude Law.

Britiske Guy Ritchies overfladiske, kyniske kjekkaseri hadde gode kår i et par år sent på nittitallet, da actionfilmen ikke bare skulle være postmoderne, men også post-Tarantino.

2000-årene har så langt vært hardere mot ham, slik de vel kan sies å ha vært harde mot «mainstream»-film i sin alminnelighet. Om noen skulle trenge ytterligere bevis på at det ikke er Ritchies verden lenger, vil «King Arthur: Legend Of The Sword» gjøre susen. Auteuren er nå redusert til å lage overlesset CGI-eventyrfilm for 12 år gamle guttunger. Hva verre er: Den er ikke noe bra en gang.

Ritchies gjenfortelling av en av mytologiens mest slitesterke legender – den om Kong Arthur, sverdet i stenen, Mordred og Merlin – er pompøs så det holder, drapert i et øredøvende Dolby Atmos-lydspor. Det er en opprinnelseshistorie, og noen har på ett tidspunkt sett for seg at den skulle få tallrike oppfølgere. At filmen er blitt utsatt en rekke ganger, aldri noe godt tegn for filmer som dette, tyder på at studioet slo fra seg planene når de så det endelige resultatet.

Les også: Madonna vil ha fredsmøte med eksmannen og sønnen

Vi møter en Arthur (Hunnam) som er vokst opp på et bordell i Londinium, snytt for sin sanne skjebne av onkelen Vortigern (Law). Den kjappe collagen som viser oss hvordan gutten vokser opp og blir mann, er arketypisk Ritchie – effektiv, emosjonelt hul, klippet som en gammeldags The Prodigy-video.

Den er også representativ for filmens sviktende fortellerform generelt: «King Arthur: Legend Of The Sword» hopper brått fra tablå til tablå, fra utfordring til utfordring, som et dataspill, og knaker nesten konstant i de narrative sammenføyningene.

Det er som om Ritchie ikke bryr seg i det hele tatt. Hvert tiende minutt eller så serverer han en slåsskamp eller et slag eller et CGI-monster, slik at han kan rettferdiggjøre filmens eksistens overfor sine oppdragsgivere, heve lønnen og gå hjem.

Møtene med mennene som etter hvert skal utgjøre ridderne av runde bord, er fulle av Ritchies patenterte «gangsterdialog», overført uten særlig etymologisk finfølelse fra Londons underverden anno cirka nå og til Londiniums middelalder. Den er munnrapp, men på en trett måte, og passer det ellers humørløse helteeposet dårlig.

Les også: Kan få tidenes skilsmiseoppgjør

«King Arthur: Legend Of The Sword» er i det hele tatt en påfallende gledesløs film. Den eneste som koser seg med den, er Jude Law, som den kultne svartkledde spøkelseskladden Vortigern. Han har spilt selvnytende slemminger før, men gjør det stadig bra.

Det er lite å utsette på Charlie Hunnams muskuløse overkropp. Men noen veldig sjarmerende «leading man» er han ennå ikke. Og forestillingen rundt ham er en sendrektig tålmodighetsprøve, lite hjulpet av slagscener som er mørke og kaotiske.

Ritchie har fått ord på seg for å være en økonomisk fornuftig regissør, i stand til å få mye tullball ut av «lite» penger. Denne kostet 102 millioner dollar. Noen langvarig «franchise» (URK, for et ørkesløst ord) blir det nok imidlertid neppe. «King Arthur: Legend Of The Sword» kommer til å bli raskt glemt.

Her kan du lese mer om