BURSDAG: Selv noe så enkelt som en feiring blir et dunkelt spill for gallereriet i «Føniks».
BURSDAG: Selv noe så enkelt som en feiring blir et dunkelt spill for gallereriet i «Føniks». Foto: EUFORIA

Filmanmeldelse: «Føniks»: Fasadefall

FILM

Imponerende skuespill i mørk, men underlig forutsigbar innpakning.

Publisert: Oppdatert: 11.10.18 11:30

DRAMA: Føniks
Norge, 12 år
REGI: Camilla Strøm Henriksen
MED: Maria Bonnevie, Ylva Bjørkaas Thedin, Casper Falck-Løvås, Sverrir Gudnason,

Maria Bonnevie står på toppen av plakaten her. Det er det egentlig ingen grunn til. Den virkelige stjernen i Camilla Strøm Henriksens personlige regidebut er Ylva Bjørkaas Thedin. Hun gjør 14-årige Jill med innstengt voksenblikk og påholden ansvarsomfavnelse . Slik usynlige rykninger barn som blir den sanne omsorgspersonen i et feilbalansert familieliv får. Hun er den som bærer hjem kiwiposer, gjør klesinnkjøp før jobbintervju, og passer på at lillebror Bo (Casper Falck-Løvås) ikke henger seg for mye opp i morens tilstand.

Tittelen spiller selvsagt på fuglen som gjenoppstår fra egen aske. Her er gjenoppstandelsen en idé rollefiguren til alkoholiserte Maria Bonnevie, som Jills mor, klamrer seg til. Full av nesten umerkelige nervøse blikk og rykninger, der handlingene heller mot det parodiske enkelte steder.
Far (Sverrir Gudnason) presenteres som en betraktelig mer vellykket og kontrollert jazzmusiker/trompetist med hvite klær og kledelige bursdagspresanger. Etterhvert avsløres også han som en underkommuniserende døgenikt. Han har ulike forklaringer på livet sitt, men blir mer ærlig i løpet av filmen. Uten at det hjelper.

Ragna Jormings alltid like lysfølsomme kameraføring dokumenterer tilbakelent hvordan innestemningen kan snu fortere enn en høstdag på vestlandet. Selv med overtydelige grep som når en full mor sovner i sin fjortenårige datters fang.

Føniks i filmen er barna som gløder ut av sine foreldres ubrukelige aske og fraværende omsorgsevne. Henriksen bruker en form for skremmende magisk realisme enkelte steder, og vil fortelle og formidle veldig mye. Men fortellingen føles mer som en uttrukket kortfilm trukket.

Historien om kunstneren som skal komme seg tilbake til samfunnet fra en alkoholstyrket depresjon er ikke ny. Heller ikke den om at voksne prøver å beholde en fasade som forlengst har falt. I motsetning til tilsvarende sosialrealisme skaper en tidlig tvist i historien en helt annet form for uhygge og nerve enn man forventer fra starten av. Samtidig bidrar dette også til irritasjon over det endelige utfallet, som blir noe uforløst og utdradd. Man tror på lideleseshistorien som ligger i bunn, men framdriften vil mer enn den får til.

For egentlig handler «Føniks» om det å bli sviktet på det groveste, men å aldri anerkjenne overfor seg selv at det er det som foregår. At alt kan tildekkes. Ikke alle grepene her er like vellykkede, for eksempel er en lang restaurantsekvens et transportgrep som ikke fungerer i det hele tatt. Og hvorfor må man alltid henge rundt på Operataket når man skal «kjenne» på Oslo i norsk film?

Men Ylva Bjørkaas Thedin, altså. Hun kommer vi til å se mer av.

Her kan du lese mer om