Kautokeino-oppgjøret

"Kautokeino-opprøret"

Fantastisk sterk, klok, følelsefull og rikt sammensatt beretning om et sentralt samisk og norsk historisk traume. Dette er stor filmkunst!

Jon Selås
ARTIKKELEN ER OVER 12 ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 6 prikker

HANDLER OM: På midten av 1800-tallet var det samiske samfunnet i og rundt Kautokeino i ferd med å råtne på rot. Hos handelsmannen satt mannfolkene og drakk. De ødela seg selv, sine familer og sitt folks tradisjoner og livgrunnlag. Brennevinet satte dem i bunnløs gjeld, en gjeld som måtte betales i rein. Det var en økonomisk utarming og utbytting, en kulturell katastrofe og rasering av et folks selvbevissthet.
Men motkrefter fantes: På svensk side av Lappland prediket presten Lars Levi Lestadius et knallhardt og krystallklart budskap om sjelenes frelse - og nødvendigheten av et rent liv, altså: totalt avholdenhet. Hos samene kom denne åndelige vekkelse også til å bety nyvunnet indre og ytre styrke og tro på seg selv. "Ulempen" var bare at handelsmannen mistet sitt grep på folk og penger, presten mistet sin menighet og det øvrige maktapparat forsto ikke hva som var på gang. Og den myndighet som ikke forstår, reagerer med angst. Og beskyttelse av "sine".
Tvunget opp i et hjørne, reagerer en gruppe samer med å gå til angrep på handelsmann og lensmann. Som begge blir slått i hjel. De sentrale i opprøret blir dømt til halshugging og langvarig straffarbeid.
DOM: Denne hendelsen er den mest dramatiske og traumatiske i forholdet mellom samer og storsamfunn. Dens etterdønninger lever fortsatt, 155 år etter det skjedde. Det har vært en verkebyll. Og samen Nils Gaup vil sprekke byllen.
Vil han lykkes? Det vet vi ikke før om noen år. Men i mellomtiden kan vi glede oss over en fantastisk film! Gaup forteller med stor bredde. Men alltid med enkeltmennesker i sentrum, sentrert særlig omkring kvinnen Elen.
Hun er det nærmeste man kan komme en "helt", i denne ellers helteløse historien. For egentlig finnes ingen helter. Bare levende mennesker, som trer fram med skarphet, dybde et rikt register av menneskelige følelser og egenskaper.
Storsamfunnets representanter kommer ikke heldig fra dette. Men selv de beskrives som individer; forståelige i sin grådighet og sitt hovmod - og av og til hjelpeløshet.
Den indre handlings innramming av gigantisk og nådeløs natur og prustende reinflokker, blir akkurat så levende og - faktisk - sensuelt - at man føler både lukt og temperatur og evighet. I lange sveip.
Gaup har dertil løst opp den grunnleggende tragedien med passasjer av livsglede, optimisme og tro på et bedre liv. Det er utrolig gjort!
Jeg kjenner ikke de historiske fakta godt nok til på noen måte å felle en "historisk" dom. Men Gaup beskriver en svært sammensatt virkelighet, der kategoriene er få men erfaringene mange. Man blir fordomsfritt klokere av dette!
Han angriper ikke mange, men beskriver desto fler. Han frikjenner ingen, men lar ingen skyldfri. Dessuten konstaterer han nøkternt samesamfunnets splittelse, allerede da.
Blant mange og glitrende rolleprestasjoner, står Anni-Kristiina Juusos "Elen" fremst. Fenomenalt! Mikkel Gaup fyller sin rolle med tvisynets tyngde og handling. Bjørn Sundquist er et velfungerende og utstudert mareritt som presten Stockfelth.

Mikael Persbrandt er ørlite opp og ned som handelsmannen, selve ondets rot. Men uslåelig på sitt mest intense.
Det eneste stedet (med unntak av et synlig snøscooterspor i en scene) der filmen svikter ørlite, er omkring svenske Michael Nyqvist som Lars Levi Lestadius. Han er rett og slett for ribbet og blodløs som Nordkalottens store reformator; man forstår aldri helt hvordan denne mannen kunne omvende en hel region.

"Kautokeino-opprøret" er altså ikke feilfri. Men både som historiefortelling og filmkunst er den likevel fullt på høyde med det beste som er laget av film i Norge.

Det er 20 år siden "Veiviseren". Nils Gaup har nå levert sitt livs andre hovedverk.
Takk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder