«DIRIGENTEN»: Michael Fassbender orkestrerer omgivelsene i «Steve Jobs».
«DIRIGENTEN»: Michael Fassbender orkestrerer omgivelsene i «Steve Jobs». Foto: United International Pictures ,

Filmanmeldelse «Steve Jobs»: Sorry, Mac

FILM

Uutholdelig pompøst om Apple-gründeren Steve Jobs.

Publisert:

DRAMA

«Steve Jobs»

USA. Ingen fastsatt aldersgrense. Regi: Danny Boyle.

Med: Michael Fassbender, Kate Winslet, Seth Rogen.

Steve Jobs (1955-2011) kunne ikke stort om EDB. Han hadde sterke meninger om design, og utvilsomt estetisk sans. Men primært var han en gudbenådet selger. «Steve Jobs» er trolig den mest pompøse filmen som noensinne er laget om en selger.

«Steve Jobs» er filmet teater. Hele handlingen, med alle sine dramatiske konfrontasjoner, utspiller seg bak scenen forut for en av Jobs’ sagnomsuste produktlanseringer. Jobs, skjønner vi, var «alltid på jobb». Han hadde ikke tid til livet ellers. Og slett ikke datteren han ikke ville vedkjenne seg, Lisa.

Den teatrale settingen – denne forestillingen hadde gjort seg bedre på en scene enn på celluloid – understreker det oppstyltede i Aaron Sorkins («The West Wing», «The Social Network») pratsomme dialoger. Karakterene snakker et slags idealisert språk – alle er vittige, slagkraftige og fulle av patos, hele tiden. Filmen er full av manusforfatterens patenterte «walk and talk»-scener. Det nærmer seg selvparodi.

Sorkins Jobs er ingen helgen, for å si det mildt. Han er en drittsekk. Jobs’ forhold til datteren er ikke bare emosjonelt avstumpet. Det er idiotisk. Hagiografi er denne filmen ikke. Likevel lar filmskaperne seg lure til å behandle ham som om han var en kunstner, med en opphøyd «rett» til kjøre over alle i sin nærhet.

Alle de problematiske sidene ved Jobs’ liv skyldtes at han var adoptert, synes Sorkin å hevde (manuset er basert på Walter Isaacsons biografi, som mange kjøpte, men få leste ferdig). Pop-psykologi.

Det samme gjelder alle sidene ved ham som filmen på ublu vis dyrker: Ambisjonen. Hardheten. Hybrisen. Når kulten rundt Apple roer seg ned, hvilket den en dag vil, kommer vi til å se tilbake på filmer som denne og gremmes. For var Steve Jobs virkelig en «revolusjonær» figur, enn si en kunstner? «Disruptiv» – OK. Men lagde han ikke egentlig bare bedre, penere leketøy enn konkurrentene?

Kate Winslet opptrer i rollen som Jobs’ barnehagetanteaktig påpasselige assistent. Seth Rogen spiller den samvittighetsfulle Steve Wozniak, redusert til å stadig måtte trygle sin mindre datakyndige sjef om anerkjennelse.

Michael Fassbender, normalt en hypnotisk skuespiller, spiller solid. Hans Jobs er likevel underlig lett å glemme, og enda vanskeligere å sympatisere med. Mangelen på fysisk likhet de to i mellom understreker også den at «Steve Jobs» er mer teater enn film. Det samme gjelder oppdelingen i tre akter.

Danny Boyles regi av det problematiske manuset er effektiv. Men «Steve Jobs» er til syvende og sist ikke noe mer enn en altfor selvhøytidelig film om en begavet kapitalist og briljant selger med «daddy issues».

Med en tredje akt, hvori alt liksom bare «ordner seg», som føles falsk som et par hønsetenner.

MORTEN STÅLE NILSEN

Her kan du lese mer om