NITTITALLSNOSTALGI: Ewen Bremner, Ewan McGregor, Jonny Lee Miller og Robert Carlyle i «T2 Trainspotting». FOTO: United International Pictures
NITTITALLSNOSTALGI: Ewen Bremner, Ewan McGregor, Jonny Lee Miller og Robert Carlyle i «T2 Trainspotting». FOTO: United International Pictures

Filmanmeldelse «T2 Trainspotting»: Olsenbanden på heroin

FILM

Nittitallet er ikke kommet for å bli.

Publisert:

KRIMKOMEDIE

«T2 Trainspotting»

England. 15 år. Regi: Danny Boyle.

Med: Ewan McGregor, Ewen Bremner, Johnny Lee Miller, Robert Carlyle.

Kvelden før jeg skulle se «T2 Trainspotting» så jeg originalen fra 1996 for første gang på over 20 år. Den var tynnere enn jeg husket den som, ikke minst i plottet.

Men fandenivoldsk energi, det hadde den. Ewan McGregor hadde et diabolsk glimt i øyet som minnet om den unge Malcom McDowells, og med Robert Carlyles Begbie hadde filmen en psykopat som kunne måle seg med hvem som helst – i et tiår som hadde mange. Ingen har spyttet ordet «cunt» på mer utrivelig vis enn ham.

Viktigst: Den hadde tiden og «Cool Britannia» på sin side. Det har ikke denne oppfølgeren.

Renton (McGregor) returnerer til Edinburgh etter to tiår i Amsterdam. Moren er gått bort. Renton selv har fått påvist en hjertefeil.

Sick Boy (Miller), den ene av de to kameratene som Renton skrudde for fire tusen pund for 20 år siden, fordriver tiden med fire ting: Utpressing, drift av tantens gamle pub i Leith («the great wave of gentrification has yet to engulf us», sier han i det som er manusets beste setning), kokainsnorting og bulgarske Veronika (Anjela Nedyalkova). Han kaller henne «kjæreste». Veronika er ikke enig.

Les også: Irvine Welsh festet fire dager i strekk

Spud (Bremner) har forsøkt å stable en familie på beina, men havner på kjøret med en hyppighet som har vanskeliggjort prosjektet. Rentons unge kjæreste fra 1996, Diane (Kelly Macdonald), er advokat nå, og så vidt innom filmen. Hjerteknuste Tommy døde i den første.

Begbie? Han er i fengsel, der han hører hjemme. Men snart er han ute. Og han har ikke glemt de fire tusen pundene.

Var den originale «Trainspotting» en komedie? Ja, den var vel det, en meget svart en, i alle fall for folk som mener at begrepet er forenlig med døde babyer og heroinmisbruk. «T2 Trainspotting» er mer en kriminalfarse. Spesielt den første halvdelen minner til tider mye om en gammel Olsenbanden-film.

Hvorfor gidder Renton, streit i 20 år og relativt fornuftig, å legge nye, «sjenniale» planer med Sick Boy og Spud? Si det. Det er bare én av de mange lettvinte, utroverdige manussnarveiene som «T2 Trainspotting» tar.

Den første «Trainspotting» handlet om noe: Heroinavhengighet. «T2» strever fælt med å finne noen som helst slags beveggrunn for å få «gjengen» tilbake sammen. Når Renton atter setter nåla i armen er det utelukkende for å trekke sentimentale linjer til den eldre, bedre filmen. Heroinnostalgi. Smak på ordet.

Les også: Filmanmeldelse «Steve Jobs»: Sorry, Mac

Danny Boyle unner seg en del visuelle fiksfakserier, men ingenting så minneverdig som da McGregor sank ned i teppegraven i 1996, enn si noe som kan måle seg med den berømte toalettscenen. George Best nevnes for gamle dagers skyld. Sick Boy synes å ha glemt Sean Connery.

Carlyles Bebgie er nok en gang en tornado av psykotisk uforutsigbarhet. Men manuset belemrer ham med umorsomme Viagra-vitser. Spud skrur opp gullfisktrynet. Vi vet mindre om hvem Renton er etter denne filmen enn det vi gjorde etter den første. Den oppdaterte «choose life»-monologen hans midtveis er en absolutt pinlighet.

«T2 Trainspotting» er en så vidt severdig, men fullstendig overflødig film. Det eneste den evner å formidle, og det ufrivillig, er noe alle i Renton, Spud, Begbie og Sick Boys alder for lengst allerede vet: Du kan ikke dra hjem igjen.

MORTEN STÅLE NILSEN

Her kan du lese mer om