ELEKTRISK: Det gnistrer i samspillet mellom Rooney Mara og Cate Blanchett i «Carol». Foto: NORSK FILMDISTRIBUSJON Foto: ,

Filmanmeldelse: «Carol»

Sanselig om to kvinners kjærlighet

Elektrisk samspill i en sanselig film om kjærlighet mellom to kvinner.

Borghild Maaland
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

DRAMA

«Carol»

USA. Fort alle. Regi: Todd Haynes. Med: Cate Blanchett, Rooney Mara, Sarah Paulson

VG:s terninger viser 5 prikker

1950-tallets USA ga lite rom for «anderledeshet». Å være kvinne i dette landskapet innebar i vesentlig grad å leve opp til en morsrolle med jevnlig tilhold ved kjøkkenbenken. Å være en kvinne som elsket en annen kvinne varganske enkelt forbudt ved lov. Homofili skulle helst kureres ved psykiatrisk hjelp.

Mot dette bakteppet er det den elegante, velstående Carol strever mellom de konforme regler og sine egne følelser. Hun er i ferd med å skilles, men strekker seg langt for datterens skyld. I møtet med den unge, søkende Therese rakner filteret. Følelsene trumfer over den fornuft som 50-tallet krevde.

Historien om de to kvinnene, basert på Patricia Highsmiths roman «The Price of Salt» fra 1952, fortelles med et sanselig blikk og en overflod av detaljer som fanger inn 1950-tallet. Det kan være i måten sigaretten tennes på, de smekre bilene, snittet i klærne, hotellrommene, platespilleren; rent generelt er det visuelle bildet en nytelse.

Men først og fremst er det Blanchett og Maras film. Fra første øyekast er det en nerve og sensualitet i deres samspill; Blanchett som den velstående elegante Carol og Mara som en ung kvinne som går fra jomfruelig dvale til en oppvåkning, som menneske generelt, og kvinne spesielt. Blanchetts nyanser mellom lidenskap og kjølig eleganse gnistrer i møtet med Mara, som utstråler en uskyld som minner om en ung Audrey Hepburn.

I grell kontrast til kjærligheten mellom de to kvinnene, er omgivelsenes håndtering av situasjonen. Trumfkortet som brukes mot dem, er Carols datter. Det var neppe et stort problem for en amerikansk ektemann og hans advokat på 50-tallet å sørge for at en mor som viser seg å være lesbisk, ble fradømt retten til å være sammen med sitt barn.

Også i møtene med advokater og svigerfamilie viser Blanchett sin skuespillerklo gjennom et uttrykk som uten de store utagerende fekter formidler det bunnløst tragiske i en mors håpløse situasjon.

Helt samme kvalitet er det ikke over filmens mannlige persongalleri. Riktignok er de parkert med biroller, men de er litt i overkant klisjéaktige.

«Carol» er en film som berører med sin sanselighet, og med sitt klare blikk på en ikke altfor fjern fortid.

BORGHILD MAALAND

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder