NYSGJERRIGE PÅ KUNNSKAP: Yeti-gjengen i «Smallfoot».
NYSGJERRIGE PÅ KUNNSKAP: Yeti-gjengen i «Smallfoot». Foto: Warner / SF

Filmanmeldelse «Smallfoot»: Stort sett smart for de små

FILM

Religion er opium for yetiene.

Publisert:

ANIMASJON/BARNEFILM

«Smallfoot»

USA. Tillatt for alle. Regi: Karey Kirkpatrick.

Norske stemmer: Even Bergan, Malin Pettersen, Jon Bjørnstad, Kristoffer Olsen m.fl.

Velkommen til den mest intellektuelt utfordrende animasjonsfilmen for barn siden «Innsiden ut».

«Smallfoot» er ikke like bra som Pixar-studioets film fra 2015. Men det er bemerkelsesverdig i hvilken grad den er pro-vitenskap, pro-mangfold, pro-toleranse og – gisp! – religionskritisk. (Forvent ramaskrik fra konservative amerikanske miljøer: «Hollywood – komm’enister alle samme!»).

Yetiene lever og har det bra i Himalaya-fjellene. Ikke bare det: Skapningene, som i denne fortellingen er mer bjørner enn snømenn, og søte snarere enn avskyelige, har skapt seg en avansert sivilisasjon der oppe på toppene.

Så avansert er den, at de har utviklet historier (hei, Yuval Harari) for å beskytte seg mot verdenen under skyene – les: menneskene og våpnene deres. En av de største «gode løgnene», som de kaller dem, er troen på at de didaktiske reglene som er skrevet i stein, og blir voktet av Steinvokteren (hei til deg også, Moses) er – vel, skrevet i stein, og at å utfordre dem, for eksempel ved å vise til vitenskap eller å tenke kritisk, er forbundet med stor fare.

Når den unge yetien Migo likevel må gjøre nettopp det, etter å ved en tilfeldighet ha sett et menneske – en «smallfoot» – falle ned fra en flymaskin, blir han forvist fra den lykkelige eksistensen sammen med de andre «bigfoot»’ene, og dømt til å vandre i skyggenes dal. Mennesker finnes ikke, sier de «religiøse» lederne, som kaller verdenen under skylaget for «Ingentingheten».

Alt forandrer seg da Migo snubler over foreningen SFF – Smallfoot-forskningsforbundet – en gjeng smartinger som ikke tar alt de blir fortalt for god fisk. Jakten på ekte kunnskap intensiveres, og Migo blir sendt ned på bakkeplan for å se om han kan finne flere eksemplarer av den skumle arten menneske. Det gjør han selvsagt, i form av Pelle, en reiseprogramleder på TV med det moralske kompasset til en reality-TV deltager.

Som du skjønner: Det er en del å tygge på her. Nettopp derfor er det synd at «Smallfoot» på overflaten fremstår som nok en amerikansk animasjonsfilm i B-klassen, full av knall og fall, generiske popsanger og de sedvanlige popkultur-referansene (twerking, talkshows, sosiale medier).

OK, alle skjønner at barn vil underholdes på kino, og ikke bli preket til. Likevel. Det er som om filmen ikke fult ut har sine meningers mot, og utgir seg for å være dummere enn den egentlig er. Vitsene er ikke så innmari morsomme heller.

Den tar seg opp, og de siste femten minuttene vil røre både liten og stor. Man skulle likevel ønske at filmen i enda større grad hadde tatt sitt eget budskap til etterretning: Det er ikke flaut å være glup.

Her kan du lese mer om