MANN FOR SIN MAUR: Paul Rudd og uniformen hans i «Ant-Man». Foto: The Walt Disney Company Nordic,

Filmanmeldelse: «Ant-Man»

Mann og maur

En bitte liten superhelt(film).

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

EVENTYR

«Ant-Man»

USA. 12 år. Regi: Peyton Reed.

Med: Paul Rudd, Evangeline Lilly, Hayley Atwell, Michael Douglas.

VG:s terninger viser 4 prikker

Kan det være at vi er inne i en post-superheltfilmfase? (I så tilfelle: Hurra – og jammen på tide).

Fjorårets ganske artige «Guardians Of The Galaxy» kan sies å ha startet trenden. «Ant-Man» fortsetter den: Begge er filmer som gjør mild narr av sin egen etter hvert håpløst fastlåste sjanger. Ikke på sånn meta-måte akkurat, ikke noe så pretensiøst. Men likevel.

Egentlig var det meningen at «Ant-Man» skulle lages av Edgar Wright og Joe Cornish («Shaun Of The Dead», 2044; «Hot Fuzz», 2007). Slik ble det ikke. Men de to britiske skøyernes innflytelse på det ferdige produktet, til syvende og sist tatt hånd om av regissør Peyton Reed (og manusdoktorert av Will Ferrells partner Adam McKay), er likevel høyst tilstedeværende:

«Ant-Man» er ute av stand til å ta seg selv alvorlig. Det gjelder ikke minst helten selv, Scott Lang, spilt av den sympatiske Paul Rudd. Han går gjennom filmen med et fåret, upreget ikke-heltemodig glis om munnen, grunnleggende lattermildt innstilt til sin egen, dumme superheltegenskap: Evnen til å omskape seg selv til en, eh, maur.

En maur, ja. Som riktignok besitter store krefter, og selvsagt vet å dra nytte av sin bittelille størrelse. Men en maur okke som.

Det er vitenskapsmannen Dr. Hank Pym (Michael Douglas, den eneste som synes å ta filmen seriøst) som gir ham evnen, etter å ha lokket den dyktige innbruddstyven Lang i en felle. Målet er å uskadeliggjøre skurken Darren «Yellowjacket» Cross, ironisk skurkeaktig gestaltet av Corey Stoll, som har tatt over Pyms gamle arbeid – og har uedle hensikter med det.

At Lang har en datter og en eks (Judy Greer), og at eksen nå er gift med en politimann, er noe filmen prøver å gjøre et sedvanlig sentimentalt poeng av, uten helt å lykkes. «Ant-Man» er best når den nøyer seg med å være bare bare tull og tøys.

Den absurde klimaksscenen, som blant annet involverer toget Thomas og en elektrisk mygglykt, kunne vært laget av en Joe Dante i det inspirerte hjørnet, og Rudds første, hallusinatoriske opplevelse «som mygg» er også den en aldri så liten visuell fryd – spesielt da «Ant-Man» havner mellom rillene på vinylplaten til en DJ.

Men filmen er også i lange perioder relativt kjedelig, en «opprinnelseshistorie» der det går en hel, lang time før helten er i gang med heltedåden sin.

«Ant-Man» er i det hele tatt en ganske tynn suppe. Men den er i alle fall en sympatisk tynn suppe.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder