MENNESKETS BESTE VENN: De landsforviste hundene og den lille gutten Atari i «Isle Of Dogs».
MENNESKETS BESTE VENN: De landsforviste hundene og den lille gutten Atari i «Isle Of Dogs». Foto: Twentieth Century Fox Norway

Filmanmeldelse «Isle Of Dogs»: Et verdig hundeliv

FILM

Estetikk og politikk.

Publisert:

ANIMASJONSFILM/DRAMA

«Isle Of Dogs»

USA. 9 år. Regi: Wes Anderson.

Stemmer: Bryan Cranston, Scarlett Johansson, Liev Schreiber, Bill Murray.

Den kompromissløst snurrige Wes Andersons siste – en «stop motion»-animasjonsfilm mest for voksne, laget med de samme teknikkene som «Den fantastiske Mikkel Rev» fra 2009 – er satt til Japan 20 år frem i tid, trass i at det er en eksplisitt opprørsk film som handler om USA i dag.

Hvorfor det? Spesielt all den tid regissøren risikerer å bli beskyldt for «kulturell appropriasjon» og det som verre er? Kanskje for å si noe subtilt om japanernes og amerikanernes historie i 2. verdenskrig. Og helt sikkert, for å fastslå det mer åpenbare: Wes Andersons øyne vil ha det de vil ha.

Å si at «Isle Of Dogs» er blitt en visuell fest føles overflødig. Selvsagt er den det. Filmen ser ut som en konditoridisk, fylt til randen av de deiligste farger og detaljer. Anderson nekter seg ingenting fra den japanske kulturen, billedkunsten og ikonografien. Skikkene (se med hvilken kjærlighet sushikokken forbereder det forgiftede måltidet!) og systemene synes å tilfredsstille regissørens kjærlighet til det symmetriske og velordnede. Man skal være bra surmaget for å ikke oppfatte filmen som en hyllest til landet den utspiller seg i.

Store deler av filmen foregår på en øy utenfor øyriket, «Søppeløya», dit alle nasjonens hunder er blitt sendt, forvist fra byen Megasaki av dennes ordfører Kobayashi. Menneskeinnbyggerne er blitt skremt av påstander om at hundene bærer sykdom – hundeinfluensa og «snutefeber». De firbente må leve ut sine dager i eksil, med lite mat og dårlig vann.

En dag tar «den lille piloten» Atari seg til øya, på jakt etter hunden som tok vare på ham som liten, Spots. Ankomsten blir starten på en revolt. Den sterke og selvstendige tidligere løshunden Chief (gitt fabelaktig stemme av Bryan Cranston) blir revolusjonens åndelige leder («jeg biter», sier han på et tidspunkt).

Det er blitt vanlig å innvende at Anderson ikke er all verdens opptatt av konvensjonelle A-til-Å historier. Det kan man trygt si at gjelder «Isle Of Dogs» også. Filmens mange avstikkere og omveier er selve maten, og systematikeren Anderson veileder oss nennsomt rundt i de mange irrgangene, ved hjelp av annonserte «flashbacks», fortellerstemme og all verdens fiffige fortellertriks.

De som kan spare seg for Andersons kokette stil, vil slite denne gangen også. Det hadde saktens vært mulig å formidle filmens budskap – frihet er det viktigste av alt, og det søte skal arve verden – på en mer økonomisk måte. Men det ville ikke blitt like vakkert å se på.

Her kan du lese mer om