ISOLASJON: Willem Dafoe, med snadda opp-ned, til venstre, og Robert Pattinson i «The Lighthouse». Foto: Eric Chakeen / United International Pictures

Filmanmeldelse «The Lighthouse»: Galskap i havgapet

To menn på ondskapens øy.

HORRORDRAMA

«The Lighthouse»

USA. 15 år. Regi: Robert Eggers

Med: Willem Dafoe, Robert Pattinson

VG:s terninger viser 4 prikker

En øy i Atlanteren utenfor den amerikanske østkysten, sent på 1800-tallet. To fyrvoktere ankommer: Den eldre Thomas Wake (Dafoe) og den yngre Ephraim Winslow (Pattinson). De skal skjøtte fyret i fire uker, og arbeidsfordelingen er opplest og vedtatt: Wake har nattskiftet oppe ved selve lykten. Winslow er hans slave på dagtid.

Om kveldene spiser de sammen. Winslow vil ikke drikke alkohol, hvilket slår Wake som høyst mistenkelig. «En mann skal ha en god grunn for å ikke drikke», sier han. Har Winslow noe å skjule? Et alkoholproblem, for eksempel? Den yngre mannen synes å være plaget av mareritt og visjoner. Men han holder stand – en stund.

MAKTKAMP: Willem Dafoe (til venstre) og Robert Pattinson i «The Lighthouse». Foto: A24 Films / United International Pictures

Den totale isolasjonen og det stadige bruset fra havet begynner å gjøre seg plagsom i den unge mannens sinn. Han liker ikke måkene, og kverker én av dem. Det betyr ulykke, ifølge Wake. Og ulykke skal det bli. Vinden snur og det blåser opp til storm. Mannskapet som skulle avlaste de to etter fire uker, uteblir. Winslow tyr omsider til flaska.

Unge Robert Eggers debuterte med den aparte horrorfilmen «The Witch» i 2015. Isolasjon var et tema også i den. Med «The Lighthouse» tar regissøren det et skritt videre, i et skuespill for to karakterer (og én havfrue).

PARANOIA: Robert Pattinson i «The Lighthouse». Foto: A24 Films / United International Pictures

Bildeformatet er lite og kvadratisk, som for å gni inn poengene: Maktkamp. Klaustrofobi. Paranoia. Når drikkingen tar til: Delirium og kaklende galskap. Kinematografien – i svarthvitt – og lyddesignen understreker uhyggen ytterligere, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig.

Dafoe er som det gamle maleriet av sjømannen med snadde og sydvest, det som hang i alle norske hjem på 1970-tallet, i levende live. Den mest parodisk sjøulkete sjøulken siden Kapten Ahab. Språket hans er frodig og ikke så rent lite latterlig: «What brung ye to this rock, lad?». Har, har. Han har ett dårlig bein, og fiser hele tiden.

«HAR, HAR»: Willem Dafoe som sjøulkenes sjøulk i «The Lighthouse». Foto: A24 Films / United International Pictures

Pattinsonsmukkasen fra «Twilight»-filmene, som er blitt en av Hollywoods mest vågale unge skuespillere – er anspent. Seksuelt frustrert og med noe fælt på samvittigheten. Han onanerer intenst og ofte. Og blir manisk i fylla.

Hva «The Lighthouse» handler om? Ikke så godt å si. Alkoholisme, muligens. Isolasjon, helt klart (i begge henseender slekter den mye på «Ondskapens hotell», 1980). Er Winslow i en slags skjærsild, kan hende? Hvorfor er det så viktig for ham å komme seg opp til lyset i fyret?

STILLHET FØR STORMEN: Willem Dafoe (til venstre) og Robert Pattinson i «The Lighthouse». Foto: A24 Films / United International Pictures

Best er det, tenker jeg, å se filmen som en absurd mørk komedie, og være tilfreds med det. Jeg holder Eggers mistenkt for å ønske å lage fiks ferdige «kultfilmer». Og synes foreløpig at fortellingene hans inneholder mindre enn det som møter øyet.

Det som møter øyet, er dog ytterst velfrisert. Eggers er ikke bare regissør, men også produksjonsdesigner (med bakgrunn fra teateret). Det merkes. Dafoe og Pattinson gjør dessuten to svære, ekstremt lite subtile og kostelig severdige skuespillerprestasjoner. Det fjerde øyet på terningen går uavkortet til dem.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder