Filmanmeldelse «Elvis»: Gildt glansbilde

Kødder ikke med kongen. Men kaster ikke nytt lys over ham heller.

  • Morten Ståle Nilsen
Publisert:

DRAMA / BIOGRAFI

«Elvis»

USA. 9 år. Regi: Baz Luhrmann

Med: Austin Butler, Tom Hanks, Olivia DeJonge, Helen Thomson, Richard Roxburgh

VG:s terninger viser 4 prikker

I dag trenger Elvis Presley all den hjelp han kan få.

Innflytelsen han øvde, det faktum at han i sin tid representerte en ny type menneske – det unge, frigjorte menneske – kan selv ikke tidens gang rokke ved. Men er det noen under 30 som vet hvem han var, eller har hørt musikken han lagde?

Den australske påfuglen Baz Luhrmanns sedvanlig overdådige, nesten tre timer lange film gjør alt den kan for å revitalisere «rock-kongen» for en tid da rocken er død.

«FEVER!»: Austin Butler i «Elvis».

Luhrmanns Elvis så 2022 som det er mulig å få ham. Det vil si ikke bare en revolusjonær kraft i kulturell og seksuell forstand. Men sannelig noe av politisk radikaler også. Ikke visste jeg at Elvis var så tidsriktig woke! Og det allerede på 1940-tallet.

Luhrmann foretrekker, som de fleste andre, den unge, potente, smellvakre Presley. Han som hang med svarte på Beale Street i Memphis, var stupforelsket i afroamerikansk kultur, sminket seg og kledde seg i rosa blondeskjorter.

Halvgamle og paranoide tjukke-Elvis, han som i 1970 dukket opp i Det hvite hus for å be Richard Nixons om hjelp til å motarbeide kommunisme og narkotikamisbruk blant USAs unge, kan aldri bli like kul.

COMEBACK I SVART SKINN: Austin Butler som 1968-Elvis i «Elvis».

Så Luhrmann forteller oss om den første – og så lite som mulig om den siste. Regissøren er merkbart engstelig i møte med forfallet som satt inn rundt 1973, og har ikke engang bedt Austin Butler om å gå opp de nødvendige kiloene for å gestalte Elvis’ siste, desperat andpustne opptreden i 1977. Han klipper inn det virkelige opptaket i stedet. Det er ironisk nok det mest gripende øyeblikket i hele filmen.

Du vet de der montasje-sekvensene som finnes i så godt som alle biografiske spillefilmer om kjente musikere? De hvor aviser og magasinforsider trykkes, vinylplater presses, TV-opptredener avløser hverandre, piler peker oppover på hitlistene, fotografer fotograferer og turnébussen ruller på highwayen?

KONGE OG MAMMADALT: Austin Butler og Helen Thomson i «Elvis».

«Elvis» er i praksis én lang, sammenhengende montasje av det slaget. Knapt en film i det hele tatt. Mer en åndeløs opplevelse.

Luhrmann («Romeo og Julie», 1966; «Moulin Rouge!», 2001) kan sies å være den riktige – muligens den eneste – mannen for oppgaven. En av filmens store bling-maksimalister møter en av livets store bling-maksimalister.

Scenografien er overdådig – rosa Cadillac-er og 1970-tallskitcsh så langt øyet kan se. Lyddesignen er så intrikat og god at det bør vanke en Oscar-nominasjon. Det sier seg selv at regissøren simpelthen elsker split-screen effekten fra dokumentaren «Elvis On Tour» (1972).

Men mennesket som bar gullringene? Gåten Elvis Presley, for å si det litt pretensiøst? Enn si mennesket Tom Parker (Tom Hanks), «obersten» som overhodet ikke var en oberst, men snarere oppholdt seg i USA ulovlig – Elvis’ manager gjennom 20 år? Elvis-karakterens fremste sparre–partner i denne fortellingen her, på bekostning av kona Priscilla (Olivia DeJonge).

KONGELIG KJÆRLIGHET: Austin Butler og Olivia DeJonge, som Priscilla Presley, i «Elvis».

Om disse har «Elvis» nesten ingen ting å si. Definitivt ikke noe vi ikke har hørt før.

Luhrmann virker litt usikker på om han skal gi loppesirkus-lurendreieren Parker den hele og fulle skylden for Elvis’ spektakulære fall eller ikke. Og han har ikke anstrengt seg for å gi Presley, eller noen andre, noe som kan ligne et indre liv.

Butler gjør en imponerende fysisk innsats, i en film der selv trommeslager Ronnie Tutts hodebevegelser er nøyaktig kopiert. Men den gir ikke Butler anledning til å spille Elvis. Den nøyer seg, atter en gang, med en god imitasjon. Den reduserer Presley til kropp og mimikk. Artig for øyet. Men i liten grad noe for nøtta.

ROCK-KONGEN OG LOPPESIRKUS-DIREKTØREN: Austin Butler som Elvis og Tom Hanks (til høyre) som Tom Parker i «Elvis».

Luhrmann gjør én ting som krever en smule mot: Han fremstiller sammensmeltningen av ulike kulturer (her: «hvit» country og «svart» R & B) som en positiv ting. Noe som dytter verden fremover. Han stiller seg således lagelig til for hugg fra de som mener at «kulturell appropriasjon» utelukkende dreier seg om ondsinnet utbytting.

Bortsett fra det kjører han så «safe» han kan, og ignorerer de dype dalene (1960-tallet i Hollywood, det paranoide forfallet på 1970-tallet) til fordel for de store, prangende høydepunktene (det feberhete gjennombruddet, comebackene i 1968 og 1971). Presisjonsnivået er så som så. Du bør ta det meste du blir fortalt med en god klype salt.

BERØMMELSE OG FORFALL: Austin Butler (til venstre) og Tom Hanks i «Elvis».

Så ... en «god film»? Det kan jeg ikke si. Den er et slags kontinuerlig potpurri av «ikoniske» øyeblikk, et mytomant eventyr, dynket i americana-kitsch. Bokstavelig talt et glansbilde. Men et gildt sådant. Gilde glansbilder er det Baz Luhrmann lager.

Underholdende og medrivende? Å ja. «Elvis» har ikke mye klokt å si oss. Men den spinner så raskt av gårde at vi knapt merker det mens den står på.

RETTELSE: I en tidligere utgave av denne anmeldelsen, ble det skrevet at Elvis traff Richard Nixon i Det hvite hus i 1974. Det riktige skal være 1970. Feilen ble rettet 24.06.2022 klokken 10.53.

Publisert:

Relaterte artikler

  1. Filmanmeldelse «Vegg vegg vegg»: Det norske hus

    Dokumentar om et kunstprosjekt som nesten ingen så, og kanskje enda færre forsto.
  2. Filmanmeldelse «Lightyear»: Lekende lettvint

    Sekunda Pixar er fremdeles severdig Pixar.
  3. Brad Pitt: – Jeg har alltid følt meg veldig alene

    I et ferskt GQ-intervju snakker filmstjernen åpenhjertig om depresjonstendenser og livsstilsendringene etter bruddet med…
  4. Filmanmeldelse «Jurassic World: Dominion»: Overdådig dinosaur-dessert

    Unga vil ha dinosaurer? Da ska ’rem få dinosaurer!
  5. Johnny Depps saksehånd solgt for over 800.000 kroner

    Saksehånden Johnny Depp (59) brukte for 31 år siden, gikk for dobbelt så mye som ekspertene hadde spådd.
  6. Filmanmeldelse «Men»: Verdiløse menn

    Menn som kveler kvinner.

Mer om

Filmanmeldelse

Elvis Presley

Tom Hanks

Film

Hollywood

Kultur

USA

Flere artikler

  1. Austin «Elvis» Butler: – Jeg var vettskremt

  2. Lisa Marie Presley bryter stillheten: – Fryktelig sorg

  3. Klinte til på premiere

  4. Ukens låter uke 18: Kygo, Lady Gaga og Gabrielle

  5. Filmanmeldelse «Vegg vegg vegg»: Det norske hus

Fra andre aviser

  1. «Det største problemet med denne filmen er Tom Hanks»

    Bergens Tidende
  2. «Elvis»: Storslagent og gåsehudaktig

    Aftenposten
  3. Overblikk: Trippel renteheving, høyere priser og dyrere ferie

    Aftenposten
  4. Flystreiken: Dette krangler de om

    Aftenposten
  5. Har skrevet en vellykket bok om gladhomoer som søker happy ending

    Aftenposten
  6. Filmanmeldelse: Karpe møter veggen. Men tar det knekken på dem?

    Aftenposten

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no