Splatter-volden er blitt «stueren»

FILM

I morgen kan alle som ønsker det, gå og se menneskeetende zombier bli skutt i hodet så hjernemassen spruter.

  • Mari Glans
Publisert:

Nyinnspillingen av den gamle horrorklassikeren «Dawn of the Dead» er en av årets ubestridte høydare for skrekkfilmfans.

I filmen møter vi en gruppe mennesker som forsøker å overleve i en verden hvor alle plutselig har blitt til zombier. Eneste måten å drepe skumlingene på er å dele hodet fra kroppen, eller skade hjernen.

Pistoler og hagler er effektive våpen, og følgelig blir det mye gris. Andre «høydepunkter» er en del kreativ bruk av motorsag, og en fødselsscene man ikke glemmer så lett.

Rett til topps

«Dawn of the Dead» gikk rett inn på førsteplassen da den ble sluppet i USA, og danket ut «The Passion of the Christ». Sistnevnte er for øvrig også en voldelig film, men likheten stopper der.

«Dawn» bruker vold for å underholde sitt publikum, og filmen har klare elementer fra den gamle myteomspunne og utskjelte genren splattervold.

Filmjournalisten John McCarty har skrevet boken «Splatter Movies. Breaking the Last Taboo on the Screen» (1984), og definerer den smale genren slik:

- Splatter er en undergenre av horror. Poenget er ikke nødvendigvis å skremme publikum, eller få dem til å bite negler av spenning, men heller å ydmyke og sjokkere dem med scener med rå og eksplisitt vold. Splatterfilmen har ikke noe budskap, den ønsker kun å gjøre deg kvalm.

I en rendyrket splatterfilm er poenget å presse så mye blod og gørr som overhodet mulig inn i handlingen. Historien er underordnet, effektene spiller hovedrollen.

- Splatter kan være voldsfilmens svar på porno. Handlingen er aldri poenget der heller, sier Atle Boysen, filmkritiker og horrorentusiast.

Mye humor

Det er paradoksalt nok svært mye humor i mange av splatterfilmene. En av verdens mest kjente regissører, Peter Jackson («Ringenes herre»), begynte sin karriere ved å blande innvoller og komikk på lerretet. Mange tenker nok først og fremst på hans filmer «Bad Taste» (1987) og «Braindead» (1992) når de hører ordet splattervold. Men splatterens historie er mye eldre enn Jacksons filmer.

- Genren ble startet av regissør Herschell Gordon Lewis og hans produsent Friedman. De hadde i en lengre periode laget «nudie cuties», mykpornografiske filmer som ble satt opp på snuskekinoer og drive-ins.

Duoen gikk etter hvert lei av mykpornofilmene, og lurte på hva annet de kunne lage som de kunne tjene penger på, forteller Boysen. De endte med å produsere «Blood Feast» (1963), en film om en egypter som samler kroppsdeler fra unge kvinner for å vekke en gammel gudinne til live igjen.

- Det var den spede begynnelsen, neste milepæl var George A. Romeros zombieklassiker «Night of the Living Dead» (1968). Den startet en mye mer fokusert trend, og er også ansvarlig for den italienske skrekkfilmbølgen som kom på 70-tallet, forteller filmkritikeren.

Videovold-debatt

En annen kjent splattertittel er Sam Raimis klassiske film «Evil Dead» (1981).

- Men da den filmen kom, var genren egentlig på vei ut. Da begynte splatterkomediene å komme, med Peter Jacksons filmer i spissen. Selv om genren holdt på å dø ut på 80-tallet, var det da den store debatten om videovold startet. I hysteriet som fulgte, var det mange filmer som feilaktig ble omtalt som splatterfilmer.

- Den originale «Motorsagmassakren» er et eksempel på det. Filmen er riktignok ubehagelig, men det finnes nesten ikke blod i den. Det er hva du «tror» du ser, antydningene om hva som foregår, samt det geniale soundtracket som gjør den filmen ekkel, ikke splattereffekter, sier Boysen.

Her kan du lese mer om